Sola har gått ned, og mor speider nedover til Geiranger, og ser vel så vidt til Geirangerfjorden der nede. Endelig så skal mor få oppleve Skageflå!
Men før leggetid så er det sein middag og en rask vask i denne lille elva..... kald fornøyelse!
Etter sovet godt og åpnet øynene, så går det opp for dei begge at det ikkje er noe sol ute. Åpner opp og kikker ut: Tåke!! Neeeeei!!
Ut og kikker, og heile dalen er tåkelagt. Humøret sank på dei begge to, og det er berre å pakke sammen et vått telt etter forkosten. Dei skal dra ned uansett, og berre håpe at tåka letter.
Når dei kjem lengre ned, så ser dei at tåka har lettet en del, så dei skal dra uansett, billett har dei på båten, og håper at tåka ikkje ligger og skjuler gården også. Etter så mange år og hatt lyst dit, så prøver dei uansett.
Det er mange på båten, aller fleste turister fra både inn og utland, og en kanskje 10 stykker som skal gå Skageflå.
Tåka er så langt nede at du får ikkje sett dei flotte fjella her i fjorden, men får akkurat sett opp til Knivsflå, en annen kjent fjellgård her. Den ligger rett ved fossene De syv systre som så mange er her for å sjå. Ifra Knivsflå så ser du rett over fjorden til Skageflå, så den gården blir rett bak dei no.
Ikkje så lenge siden mor og MrJ var her og såg fossene, og mor prøver etter beste evne å telle 7 fosser, men slit litt. Egentlig så heitte dei fossene her ikkje De syv søstre, men Knivsfossene. Etter det mor har lest, så fekk fossene navnet De syv søstre fordi på avstand så lignet fossene på håret til syv damer. Uansett navn, så har fossene et fall på omtrent 300m og er et fott syn.
Andre siden av fjorden ligger da fossen Friaren, eller Skageflåfossen. Om du ser etter, så skjønner du kvifor den har fått navnet sitt? Du ser nede, så deler den seg, og forma i midten danner en flaskeform. Sagnet skal ha det til at den fridde til De syv søstre, men fekk stadig nei, og vart deprimert og slo seg på flaska.
Seightseeingen varer ikkje ut til enden av Geirangerfjorden, men båten snur, og det er på vei tilbake at dei skal stoppe og sette av dei som skal til Skageflå. Du kan ta retur med båten også, gå opp til Skageflå og gå ned att. Berre avtal med dei når neste båt er der og plukker deg opp.
Både mor og MrJ forsøker å sjå om dei ser Skageflå som skal ligge oppå ei fjellhylle der framme. 250 m opp skal vel være tåkefritt også, men jaggu ikkje lett å sjå. Mor ser den ikkje.
Dei går opp på dekk, og fram til baugen for å bli satta av. Kor er kaia? tenker mor, for her er ingen kai av noe slag. Korleis kan en sånn stor båt legge til her og sette av folk?
Oi! Det er den "stigen" der som er avstigningsplass. Den såg ikkje mor komme, men for ho er det heilt greitt. Meir stusser turistene, en stor gjeng med indere. Dei kikker storøyd på dei, og spør mor kor ho skal? Ho svarer at ho skal av her og gå opp der. Ansiktsuttrykkene var kostlige, for det hadde dei lite trua på. Ho sier at stien er her, og dei skal oppover. Trur dei syns nordmenn er galne :-P Heilt greitt :-D
Og en gjeng hopper av, og rekker så vidt å få med seg at der ligger en liten brun hytte av et slag i skogen heilt nede ved fjorden. Rekker ikkej studere eller kikke noe meir, men blir pushet framover av gjengen, og en MrJ som skal oppover.
Båten drar, og turistene som var overrasket, vinket til dei. Mor skjønner at dei er overrasket over det er sti der, for du har kun en liten bit skog, så er det som et stup rett opp resten.
Mor henger seg på MrJ, og dei går som en saueflokk oppover, der noen forsøker å gå forbi dei som går saktere. En ting er sikkert, det er ikkje mange ganger i hennes liv at ho kjem til å gå denne stien her, så ho har ikkje tenkt å springe den for å henge på dei andre, dette øyeblikket her skal nytes. Må berre få satt ned farten på MrJ.
Stien er grei å gå den, til og med trappetrinn får du. Korleis det var i utgangspunktet er noe annet, men dette her er fint å gå.
Parti som dette får du berre nyte mens du kan, for det er rett opp du skal, og snart kjem du til fjellveggen. Rett idyllisk er det.
Du stiger fort opp i høgda, og noen puster tyngre enn andre. Andre har spurtet oppover og ser dei ikkje att, mens mor står og kikker på utsikten.
Tydelig at stien er godt brukt, og kor mange som går her kvart år har man ikkje tall på, men det er ikkje få. Og skal du gå her på sommeren, så husk å bestille billetter på båten tidlig, for den blir fort full i høgsesongen.
Det som såg ut til å bli en bomtur med tåke, viser seg å bli en tur der dei 2 her får sett meste av fjorden og gården.
Og da begynner dei på stien som ikkje var så lett å ha med å gjere for dei som bodde her, og nok er årsaken til at gården i korte perioder lå øde. Ikkje fordi det ikkje var grøderikt her, men stien opp var vanskelig.
Det var så ille her at i 1855 så vedtok kommunestyret at Skageflå skulle få midler til å sette opp rekkverk, og skyte ut over det svaberget som lensmannen ikkje klarte å passere uten stokkene.
MrJ hadde endelig satt ned farten, og latt andre berre passere, og heller nyte både stien og utsikten. For utsikten opp er virkelig flott, den må du berre nyte!
Mor er glad for at stien som snirkler seg bratt oppover har rekkverk. Mor kunne nok tatt med seg gut på denne tuen, men greitt å gå her først og sjå korleis turen er. Ei dame i følget hadde virkelig høgdeskrekk, og ho kikket rett ned i bakken, mens ho holdt seg i sekken til mannen som gikk framfor henne. Kan ikkje være godt å gå her og føle det slik, og mor tok oppriktig synd i henne.
MrJ skjønner virkelig at denne stien her ikkje var så lett for dei som bodde her og skulle opp og ned med forsyninger, barn, eldre og det til alle årstider og vær. Alt folk gjor før i tiden for å ha en fri plass å bo.
Mor syns det er heilt greitt å være fotturist her og kan nyte den fantstiske fjorden, fjella og landskapet ellers. Og det er litt rart å tenke seg små barn som for opp og ned her i starten, uten rekkverk eller noe sikring. Kan du tenke deg redselen til foreldrene når dei skulle gå der?
Oi da..... Er dette plassen dei fekk sprenge ut i 1855 tru? Det er virkelig rett ned utenfor der også, og uten stokker eller noe så måtte det være umulig å komme forbi. Stigene som henger der ser veldig gamle ut også. Berre for å ikke skremme deg, dei stigene henger til pynt, du skal ikkje bruke stiger her ;-)
Er ikkje slitne, berre setter seg ned for å studere utsikten. Mor og MrJ kikker over til Knivsflå og lurer på om det er ei seter dei ser overfor den? Kor er stien opp, kor mange bygninger ser dei, osv. Mor har lest litt i bøker og googlet i det siste om gårdene her inne, fordi ho skreiv et innlegg om en båttur inn fjorden her. Fekk øynene opp for mange av gårdene og historien. Kjekt da å være tilbake og faktisk sjå gårdene og huske litt om dei. Mange gårder her, men slett ikkje mange av setene som har att bygninger lenge. Knivsflå og Horvadraget står på ønskelista for neste gårder å besøke, men slett ikkje billig å leige båt for å bli frakta dit :-(
Å sjå innover fjorden ser det fremdeles veldig tåkete ut. Ser ut som det er elva ifra Gomsdalen som er der. Vil vel vise seg når tåka letter, håper i alle fall at den letter.
Dei har no passert alt av sva og berg, og det er no sti opp siste biten. Slitne trappetrinn som har gjordt tjeneste å mange, mange år.
Og det er litt rart å vite at du er snart oppe på ei fjellhylle når du ser alle trea og så grønt som det er over alt.
Når mor ser markene som åpnebarer seg, så skjønner ho at Skageflå har vært en meget grøderik gård. På det meste så vart det 120 geiter, 15-16 kyr, og 2 hester. kan du tenke deg alt foret som måttes skaffes? Pluss dei sådde korn, og det var jorda rundt huset. Alt for vart henta i utmarka og langt til fjells. Ingen latmannsjobb å bo her.
Før var det nok lite trær her, no gror det meir att, så tenk deg her med minde trær.
Og der, endelig, sjølve gården :-) Kun sett plassen på bilde og lest om den, men no så er dei endelig der. Litt rart etter lurt på plassen i mange år, og det å forestille seg at det bodde folk her attpåtil. Faktisk så er første skriftelige kildene ifra 1613, og det boddde nok folk før den tid også. Som du ser så er det ikkje berre 1 gård, men er delt i 2. Mest sannsynlig var det etter jordskredet som var i 1873, for masse mark vart ødelagt, og i 1874 vart den delt i to.
Det er litt folk her no, så mor tar seg en runde mens venter på dei fleste drar videre eller ned att. Såg en løypestreng, så måtte kikke. Her gikk løypestreng ifra setra og hit ned også for å få ned tørrhøyet.
Korleis gå den nedover tru? Kikker utenfor kanten, og det er 250m rett ned her. Skjønner godt at ungene her oppe vart bundne fast i tau, så foreldrene kunne føle seg trygge på at dei ikkje gikk utenfor stupet. Stakkars foreldre som ikkje kunne ta seg tiden til å passe dei, for her måtte det jobbes alle som kunne for å klare seg. Unger ned til 7-8 år måtte gå til setra for å hente melk, no blir dagens barn kjørt til fotballtrening når dei er i den alderen. Det er en viss forksjell ja, takk og pris egentlig.
Det er også godt at det står att gårder som dette, for det er en del av historien vår, bevis på en annerlesdes og meir fysisk krevende liv. Dagens liv er fysisk det også, men det psykiske presset er masse meir i dagens samfunn enn før. Mange tenker nok dette her som et idyllisk liv, men tenk deg året 1850 og den tids redskaper og klær, så skal du virkelig få prøvd deg.
Mor går ned att til benken og MrJ. Der står et skilt også med litt informasjon om gården, og om det kongelige sølvbryllupet som vart feira her. Ikkje kvart år at det er 4 regjerende monarker her for lunsj, pluss andre gjester ifra alle europeiske kongehusa. Berre for å få det på det tørre, noen gikk faktisk opp, mens resten tok helikopter. Men for en plass å ta med seg kongelige gjester da! :-)
Gården såg slett ikkje slik ut i 1975 da Storfjordens venner kom på arenaen for å pusse opp. Gården er eigd av 6 parter, rett og slett et partslag, men Storfjordens venner tok oppgaven med å pusse opp. Mor har sett bilde av gården i sitt forfall, og den nyeste låven hadde fallt ned, og er bygd opp att.
Litt har dei måtte få til, som en utedo med tanke på alle turistene som er her.
Omtrent alle andre har forlatt plassen, så mor og MrJ er nesten aleine her. Dei tar seg en kikkerunde i fred og ro. No er det torv på takene slik det var orginalt av. Det som redda bygningene her, var at eierene på 50-talet la eternitt på takene på husa og gamle låven nærmest fjellet. Torvtakene kom på i 2005 på dugnad.
Den som hadde hatt en teleport eller annen form for mulighet til å kunne sjå tilbake i fortiden og sett korleis livet var her. Hatt et vindu inn i fortiden, kikket inn der og sett korleis folk hadde det da. Ikkje et lett liv, men da kanskje kunne satt meir pris på det man har idag?
Takk og pris for at det finnes folk som tar vare på desse bygningene og vier masse av sin fritid til dette formålet.Uten dei hadde folk mistet en masse. Faktisk så tok mor grep og meldte inn både henne og MrJ i Stofjordens venner for å støtte arbeidet, og få bli med på en av turene dei arrangerer til forskjellige gårder. Håper det klaffer med en tu til Horvadraget, en fjellgård litt bortenfor Knivsflå.
Å gå rundt på gården og kikke, diskutere ting man ser, undre seg og ta innover seg det historiske er heilt spesielt. Tenke tilbake til skulebenken når historie var gørr kjedelig, men går her no og syns historie er spennende! Ting forandrer seg :-)
Følger en sti som gikk innover skogen, og det viser tydelig at her er en del hjort. Hjorten har spist av snart alle barken på rognebærtrea som den når tak i.
Stien går innover og innover, lurer på kor langt den går? Er det stien til setra tru, eller berre sti til andre slåttemarker? Etter det mor les seg til, så går setrevegen denne retningen her. Den som hadde hatt tid til å følge stien.....
Ser tydelig at det har vært marker her, sikkert fine åpne marker i sin tid som dei slo. No gror det att alle plasser.
En orkide, flekkmarihånd, står så fint og blomstrer ifred, ingen ljå som kjem og slår markene lengre, så den er her aleine. Er berre å snu og gå tilbake til gården.
Rett overfor gården så står der noen store steiner. Under har dei lødd opp for at dei ikkje skal tippe over. Ikkje det man hadde gjordt idag.
Idag hadde man ikkje bodd på plasser som dette heller, tross for at det var å betrakte som en storgård før i tiden. Faktisk så vart gården her en av dei største i Geiranger, slik som Knivsflå også var en gang. Knivsflå lå så fint til i solsiden at dei alltid hadde mat, også i uår. Viktigste av alt var geitene, dei trivs i sånt landskap og uten geiter så hadde sånne fjellgårder slitt.
Sjøl om dei her på Skageflå ser rett bort på Knivsflå, så var det nok ikkje så lett å holde et nært naboskap. Du ser Knivsflå rett over låvetaket.
Det er kun krok på låverdøra, og MrJ titter inn.
En gang var det en masse dyr her, masse høy, no er det kun tomme båser. Det er lavt oppunder taket, men så var folk lavere før også. Skal vise deg kor lavt det er her, må berre rope inn MrJ så du får sjå ;-)
No ser du, er slett ikkje høgt oppunder taket her, og MrJ er sånn omtrent 184cm høg. Ikkje rart folk var krombøyde før når du ser takhøyden :-D
Mor ser ut vinduet på låven, tenk om her var full drift og gården myldret av folk og dyr. Barn som var i tau, geiter som beitet, kyr og kornåkrer rundt bygningene. Ysting som pågikk, folk uti skogen og hogde ved for å fyre opp til ystingen, noen som jobbet på markene, og noen som var inne og lagde mat. Å ha gård er en evig runddans med arbeid, og tross vanskelig vei opp, så var dei sjølforsynte og fri, anna enn måtte ha små jorddbøter du knapt fekk nok mat til deg sjøl, men også måtte jobbe for storbonden. Her var du i det minste fri.
Hadde vært utulig spennende å kunne gått inn den døren og sett korleis det ser ut der inne, korleis rommene er utforma, slitte gulva, treveggene osv. men det får bli med tanken.
Mor og MrJ trasker ned att til benken. Ta en sjokoladepause og en brødskive, litt påfyll før dei skal gå videre til Homlomgsetra. Nedenfor benken er det en bålplass, men no er det bålforbud over alt pga tørken som er for tiden.
Mor kikket på plaketten som er her. I 2006 var det nok en gang markering her på Skageflå, no var det markering av at Geiranger hadde fått verdsarvstatus. Og av alle så var det dronning Sonja som stod for avdukingen, ho som har vært her på tur noen ganger før. Er nok en fjellgård vår dronning har fått et forhold til.
MrJ ville også bort til løypestrengen og sjå, få med seg det som er å få med seg når han først er her. En båt langt der nede, på vei med nye tuister som skal opp hit. Dei ser ikkje fjellgården som ligg her oppe, og mange hadde nok ikkje trudd det før dei hadde sett det heller.
Mor kikker utover fjorden og er så inderlig glad for at dei fekk tatt denne turen her, endelig få sett og opplevd Skageflå. Det verste er at mor får enda meir lyst til å besøke andre fjellgårdene her og lære om historia her. Et ønske oppfyllt, og fleire ønsker kom til :-P
Men no må dei videre, må heim att også, og gut kjem ifra far sin. Stien videre skal gå opp der en plass, og skal være luftig den også. Den stakkars damen med høgdeskrekk har ikke komt i retur, så da har ho klart å passere, så da går det nok bra det også.
Grei skilting da, og er berre å begi seg avsted.
Mor snur seg og kikker på gården. Hadde ikkje hatt noe imot å være her ei natt eller to i telt. Gått en tur til setra, sett på utsikten, kikket meir her på gården. Men, sånn er det, og snur seg igjen og går videre.
Tydelig sti ser du, ingen problem :-)
Tenke seg til at rett bak gården går det nok et stup. Mor kikker rett opp og luer på kav som er oppå der.
Vatnet som kjem ned ifra stupet er garantert reint, og en tørst MrJ tar seg en stor slurp.
Stien går langs fjellkanten, og er spent på kor den går. Eineste mor veit er at dei skal oppover.
Dagen som starta småkald og i full tåke, så ser det ut til å lette og er allerede varmt. Duoen er ute på eventyr, og er strålende fornøgde med å ha vært på Skageflå. Resten blir en bonus!
Det blomstrer snart ove alt her også, og nok en orkide lyser opp. Er egentlig overraska over kor frodigt det er oppi fjellsiden, og begynner å skjønne meir og meir kvifor folk bosatte seg der, og holdt ut.
Mens mor har studert blomster, så har MrJ passert ho og vel så det. Rart det der, mor har en tendens til å bli forbigått tidt og ofte :-P
Heilt sånn plutselig så dukker en liten ruin opp. Begge to stoppe opp og kikker, diskuterer, og tipper at det er en uteløe av et slag. Alt tørhøyet dei måtte hente alle plasser, alle dyrene som gikk både her og der, alt utstyret dei måtte ha, en plass måtte dei no gjere av det også.
Så forsvinner stien bak der.... ok? Dette her kan bli interessant. Mor sender MrJ først, men det er rett og slett for at da får mor vse deg korleis det ser ut, for noen i stien vise bedre i perspektiv enn kun sti og fjell.
Og stien blir berre meir og mei interessant. På vei opp ifra fjorrden så hadde du i det minste rekkverk, her er det ikkje det. Mor sie til MrJ at skulle gut ha vært med, så hadde ho hatt et godt tak i han.
For det er høgt ned enkelte plasser i stien, og du stiger fort opp i høgde. Men utsikta da, den er virkelig flott! Du ser den grønne åpne flekken midt i bildet? Det er Skageflå.
Men tenke seg til at dei gikk her før, heile året undt, er egentlig ufattelig. Det er langt å gå om du skal til Geiranger denne veien her, så oftest så brukte dei sjåveien, sjøl om den var farligere.
Sjå no da! No ser du bedre markene som hører til Skageflå, måtte zoome litt inn for å sjå. Mor kjenner at ho gliser bredt, snur seg og ser at MrJ også gliser bredt :-) Å gå her og berre ta innover seg alle inntrykkene, det flotte landskapet, og tenke på historia som ligger bak, det kjem til å bli et evig minne.
Tåka skjuler toppene enda, men du begynner å få litt utsikt til fjellsiden og elvene som renner her. Håper at tåka kryper litt til opp, slik at dei får sett opp i Gomsdalen også.
Mor stopper opp, igjen. Dei har passert store områder med denne søte blomsten her, nesten tepper av den. Liten ja, men så utrulig søt også. Mor brukte å plukke en mase av dei her når ho var lita.
Og det er veldig fin sti du skal følge når du har komt deg opp det man kan kalle bratte fjellsiden, tydelig er den i alle fall.
Stien slynger seg gjennom skogen, og skogen ikkje så tett heller, så dei går og koser seg på tur.
Grønfargen her var til å virkelig bli glad av! Den lyste sånn opp at mor måtte stoppe opp og beundre den litt. Tenk at kjerringrokken vart og blir laget te av, det skulle man ikkje tru når man ser på den som her.
Dei trakker seg videre, diskuterer Skageflå, folk som en gang gikk her, og at no er det berre turister som bruker stien. Dei lurer på om dei kjem til å møte på noe spennende før dei kjem fram til Homlomgsetra.
Altså mor kikket raskt på turbeskrivelsen før dei dro, og sett den grove røde streken på kor stien går, men ikkje studert i detalj kor stien går, så dei er litt på eventyr på en måte. Eventyr er noe mor liker veldig godt ;-)
Mor tok bilde av den planten der av en grunn, ho skulle finne ut om det var den ho hadde heime i hagen sin. Det ser sånn ut da, skal få blå-lilla bjeller? Kva den heiter? Ingen aning! Men fin er den når den står i blomst.
Dei kom til noen ruiner dei ikkje hadde lest om. Kva seter er dette her da? Det skulle da være ei seter som tilhørte Skageflå, men den ligger i Skagedalen, og der har Homlong også ei seter, så kva slags seter er dette? Noen som veit så mor får googlet?
For bortsett ifra dei ruinene mor stod på, så er der en mindre en rett ved. Mor står på den store steinen og ser rett ned på ruinen.
Tenk om det hadde vært skilt på sånne ruiner, slik at folk veit kva setrene heiter, og at plasseringen av setra ikkje forsvinner. Akkurat her så har det ikkje grodd heilt att enda, men det kjem.
Dei går litt overfor ruinene, prøver å forestille seg noen små bygninger, noen geiter og kanskje ei ku eller to. Ser mot fjellene som begynner å synes gjennom tåka, og får en sånn nasjonalromatisk følelse. Den følesen kan vi som lever no få av synet, men for dei var det vikelig hardt arbeid.
Mens tankene svirrer rundt den setra, så bærer det videre oppover. Kor langt det er att, kvar dei faktisk skal, det veit dei ikkje anna enn i gove trekk.
Utsikta blir berre bedre og bedre etter kvart som du kjem deg oppover, og det hjelper virkelig på både varmen, smilet og utsikta at tåka letter fort. Vart faktisk ståenden en stund og kikke mot Knivsflå, for overfor Knivsflå så ser dei en åpen flekk, og muligens noe? Det skal ligge ei seter der oppe, og er det den flekken dei ser eller ikkje? Mor kunne sparket seg sjøl i leggen fordi ho ikkje tenkte på å ta med en kikkert, det hadde hjelp på akkurat no. Får studere kart og bilder når kjem heim att.
Dei har en masse å prate om mens dei nyter den fine skogen. Det er mange inntrykk, masse historie, og en masse ønskelige planer som dukker opp. Tenk å få kunne besøkt fleire av fjellgårdene he i Geiranger, det hadde vært utrulig stilig! Men akkurat det skal vel ikkje være så lett å få gjennomført, dessverre, når man ikkje har båt sjøl.
Hmmmm.... no begynner dei å lure på om dei snart ikkje er oppe på kanten, begynner å sjå slik ut.
Sjå da! <3 er det ikkje flott vel? Dette er fjorden turister ifra heile verden drar for å oppleve, og på en måte så skjønner mor dei. Geirangerfjorden er virkelig en flott fjord, men samtidig så bor mor rett ved en like flott fjord, Hjørundfjorden. Den fjorden kan ikkje skilte med like flotte fjellgårder og fosser, men du store for noen flotte fjell og tinder der er.
Dei har komt opp på et slags platå, og stien flater ut. Da er det strake veien til Homlongsetra også.
Sjå der ja, Gomsdalen også :-) Et område mor har studert på kartet pga tur til Oaldsbygda, og fordi bortgjemte daler alltid er spennende. Der skal gå sti ifa Ørnesvingane og tvers over bratte fjellsiden til Geitefonnegga. For å være heilt ærlig, både MrJ og mor brukte en god del tid på å studere den fjellsiden som ser utrulig bratt ut og rasfarlig, og lurte på et par parti om det i det heile tatt er mulig å krysse. Står at det skal være mulig, så må no væe det da. Skulle nesten gått der berre for å sett det.
Må over et par myrer også, er ikkje berre fin skog som dette, men det er utrulig greitt å gå her.
Så dukker det opp et tak, dei ser no Homlongsetra! Endelig altså, det skal bli kjekt å få sett den også, og en liten matpause.
Det sitter et par med en hund på trappa til øvste selet, men dei kan sette seg ved sel nummer to dei, eller en av murene, er fleire murer etter sel og fjøs som en gang var.
Skiltinga kan man ikkje klage på egentlig, og det går så mange turister her kvart år at det må merkes skikkelig. Ingenting er verre enn at man må ha leiteaksjon i fjella her etter folk.
MrJ går det som kan kikkes på her, er ikkje så masse egentlig, blitt en slags bålplass på området her, og godt nedtrakket.
Mor kikker seg også rundt, og ser det meste av ruinene gror att. Lurer på kor mange bygninger som en gang stod her? Fann ikkje bilder av anna enn et som viste 3 bygninger, der det nederste selet var falleferdig.
Det tyske paret med hunden gikk, så da kan mor vise deg det øvste selet. Søtt, uten tvil. Men, der er et men, om du er så heldig å eie dette selet her, så har du aldri privatliv her eller aldri ifred. Tenk deg alle turistene, alle som går seg en tur osv som er innom her. Medaljens bakside.
Men på en annen måte så er det veldig kjekt å sjå at bygningene blir tatt vare på, minne oss på vår historie på denne måten. Mange sånne plasser forsvinner kvart år, synd på en måte, men samtidig så har ikkje dagens samfunn bruk for sånne setrer lengre. Når du kjører gjennom Norge generelt sett så ser du gamle sel over alt, falleferdige.
En fordel hadde denne setra her da, en fin fin bekk rett ved, og den gjor at dei hadde kjølig melk. Og dei laga ost her, fram til krigen, men så var det slutt her også.
Til turistene (slike som mor og MrJ) så har dei satt opp informasjonstavler som er kjekke å lese. Der er både kart over stien dei har gått denne dagen, og informasjonstekt.
Dei har ikkje tid til å sitte her så lenge, timene har gått alt for fort denne dagen, og det er et bevis på at dei har hatt det kjekt.
Men mor rekker å sette seg ned og ta det litt innover seg plassen. Hadde vært utrulig kjekt å eigd et sånt sel, men da utenfor turstier som dette her. Tenk å kunne eigd en bit av historien på denne måten, og gått tilbake i tid av og til, og finne roen.
Sitte utenfor og berre nyte utsikt som dette her. Jo da, vakkert og beroligende. Hadde berre vært et problem, mor hadde sett på på fjellene, kikket i kart, og ville dratt på tur med det samme :-D
Fleire folk kjem til, så dei pakker sakene sine og går videre. Raskt går dei ned stien, men tar en bråstopp når dei ser dette bygget her. Kva er dette tru? Mor tipper utedoen til Homlongsetra :-P
Stien ifra Homlongsetra og til Homlong er litt meir tydelig enn den dei akkurat har gått, den er bredere trakket på en måte. Som du ser, lett å gå.
Tilrettelagt sti kan man kalle dette, laget til trapper. Og når det er nedover og trappetrinn, da går det unna. Skal faktisk ned 544 høgdemeter også.
Lettere å sjå trappetrinnene ovenifra, og er litt meir rotete lengre nee. Mor snur seg og ser tilbake, slik at du ser korleis det ser ut lengre nede. Men skal ikkje klage, greit nok å gå dette.
Dei prater i vei, stopper opp og kikker, og er i sin egen turverden. Det føles litt surrealistisk å endelig få gått en tur man har hatt lyst til lenge, og har egentlig ikkje lyst til at den skal ende.
Stien har parti som er litt vått, litt meir utpå kanten, men er langt ifra samme som opp tiil Skageflå eller partiet ifra Skageflå og opp første delen mot Homlongsetra. MrJ kikker utenfor, mor lurer på kva det er han ser på?
Ååå, noen steiner som har rast litt. Ikkje rart på en fjellside som dette her da.
Det man ikkje ser når man går her, er at du går rett overfor stup, og det gikk ikkje opp for mor før dei kjørte opp ørnesvingene og såg rett bort hit, at ho såg kva dei gikk på. Kikk sjøl du, så får du deg en aha-opplevelse.
Et hint er dette skiltet her....... sier ikkje meir.
Godt ned i siden og stien er ikkje like fin, vått og ruskete, men kor mange turer kan du gå med perfekt sti?
Murene står her enda, beviset på at dei utnyttet alt man kunne av landskapet. Tenk å gå til seters kvar dag, bære tung melk, ost og følge dyrene til og fra seters alt etter sesongen. For dei før var dette arbeidveien deres, det nødvendige for det daglige brød, her gå man no som tur. Kontrast til ettertanke.
Og det er mang en ettertanke der mor går og funderer, på Skageflå, Homlongsetra, bratte partiene i stien, korleis dei fekk opp og ned barn og eldre, daglige slitet, og det å vite den gang om man hadde nok ved, klær og mat til seg sjøl og dyrene. En daglig kamp for å overleve. Noe annet det enn å gå på jobb, gjere din del, og så gå heim att.
Mor surret vekk i sine egne tanker, og snur seg for å sjå kor MrJ vart av. Han stoppet opp en plass, og mor fallt vekk i egne tanker.
Kva er det der? Og for en plassering da. Må opp og kikke, ja da veit, typisk mor å måtte sjekke ut det ho kan. "Bygget" som kalles Trohaugløa er delvis borte, ligg noen staurer der, og det er en våt plass. Drypper stadig ned ifra fjellet, og grunnen er våt.
En liten hule er der også, men så vått at det fristet lite å prøve engang. Du ser at det drypper der. Hadde vært noe for gut å sjekket ut.
Skulle ikkje gå lange biten før dei skjønner at dei næmer seg slutten, stien er også en god del bedre no. Koselig skog også.
Så plutselig åpner landskapet seg, og du ser rett bort på Geiranger, med cuiseskip som stadig ligger her sommeren. Er faktisk første gang mor ser bort på Geiranger ifra denne siden, og det er litt uvant. Kjekt å sjå Geiranger slik også.
Det er der dei kom ned, og løa som står der hadde Privat-skilt på seg.
Ser rett bort på ørnesvingene også herifra, og ser turistbusser som går opp og ned svingene. Den veien skal dei også for å komme heim.
Mor hadde heilt glemt av sjokoladen ho kjøpte på Geiranger! Den måtte no åpnes og spises når dei først er her. Geiranger sjokoladen har eget utsalg i gata i sentrum, og er vel verdt en stopp for å prøve en sort eller to. Der finner du sjokolade med jordbær ifra Valldal, brunost, øl, molte, blåmuggost osv. Du trur det ikkje før du har smakt det :-P
Dei vart sittende ei stund og kikke og prate. Er mange inntrykk å prate om, alt ifra turisme, cuisebåtene, smog, skarpe svinger og lange busser, gamle setrer, Skageflå, og ikkje minst korleis i alle dager skal dei få komme seg til Knivsflå og Horvadraget uten å måtte betale tuseinvis av kroner på å leige båt/rib? Langt å padle i kajakk når mor ikkje er stødig på det og ikkje kan eskimorulla, for bølgene ifra cruiseskipene, ferga og alle andre turistbåtene er ikkje små. Og går den båten dei tok til Knivsflå og setter av folk på bestillin og henter dagen etter? En masse som må sjekkes ut, og samtalen går videre når dei letter på bakenden og går videre nedover. Stien, om dedn kan kalles det, er no berg og rastuster. Bred sti kan du kalle det.
Bred som dette her, som det har blitt etter tusenvis av folk.
Vart et stykke med berg, før mor ser en sti langs en steingard og ei lita planekbru.
Litt meir skog.....
............og vips så har du Homlomg.
Du kjem ned midt mellom husene her, du ser skiltene der du skal opp om du går denne veien her opp.
Stort opplysningsskilt står der også, så du trenger ikkje tvile kor du skal begynne.
Mellom to resepsjoner til kvar sin campingplass står den røde låven du skal starte ved.
Da er det berre for MrJ og mor å rusle tilbake til Geiranger sentrum der bilen står. Er omtrent 2,5km å gå, så er berre å beregne litt tid.
Etter gått ei stund så ser du no samfunnet Homlong. Er faktisk ikkje så mange år siden dei fekk veiforbindelse til Geiranger, faktisk rett etter krigen! Da vart det meir og meir satsing på turisme for Homlong sin del.
Det er litt merkelig å gå her, for til vanlig så er du kun i sentrum av Geiranger, eller kjem ned ørnesvingene eller ifra Grotli. Uvanlig vinkel for mor, men er glad for å kunne sjå denne plassen her på en ny måte med tanke på alle dei gangene mor har vært her før. Og det å faktisk fått oppleve en av dei fjellgårdene som ligger her, har vekt enda meir interessen for dei, og ønsket om å oppleve fleire og lære meir. Blir meir og meir imponert over kva folk klarte før i tiden, alt man gjor for å skaffe mat og overleve, kor langt dei både gikk og strakk seg for å få tak i for til dyrene sine, og skuleveien til barna. Og om du tru det var en enkel sak å frakte døde folk ned ifra Skageflå, så kan du tru om att, det var et kapittel for seg sjøl. Mor kunne aldri ha tenkt seg å levd på den tiden, men tenk om man kunne hatt en tidskapsel på en måte og fått sett tilbake i tiden på korleis dei hadde det. Det er da man er så heldig å ha gårder som blir vedlikeholdt av både folk og organisasjoner, slik at man har muligheten til å få ett lite innblikk i sin historie. Turen svarte til forventningene, så absolutt, og er en tur mor anbefaler deg å gå en gang, den var verdt å vente alle dei årene på å få oppleve <3
Turen er ifra båt og opp til Skageflå, så til Homlongsetra, og så ned til Homlon. Er vel på 6 km en vei sånn omtrent. Ifra Homlong til Geiranger har du 2,5 km til å gå.
Som du ser av kartet, så tar du siste innersvingen på Geirangerfjrden ;-) Er vel verdt turen, tross litt høgde utenfor stien, og treng litt planlegging med tanke på bestille båtplass. Men lover deg, du vil ikkje angre :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar