Gut har vært på fleire skattejakter i sitt 7 årige liv, og er noe han syns er spennende. Skattekarta har komt i posten, som papirfly inn vinduet mens han sov, flaskepost, funnet tilfeldig, eller som no, Mormor fann et i turboka si! Dette skattekartet viser seg å være på Ljøbrekka. Han har vært der før på skattejakt, da ilag med MissT og fann diverse av Minecraft. Tilbake dit, så lurer han på kva skatten no kan være? Noe meir Minecraft tru? En rustning? Uansett, rett etter jobb og skule, pakke sekk, kjøre 2 biler ilag med Mormor, Søstern, MrJ, hunden og mor og gut. 2 biler slik at dei kan starte i Strandadalen og der står 1 bil, gå opp Ljøbrekka, opp Ljønibba og Båsenibba, så ned via Ljøsetra til utsiktspunktet på Ljøen og der står 1 bil. Litt under 1 mil å gå, men i noe av det fineste av utsikt på Stranda du kan finne.
Etter kjørt eine bilen til utsikta på Ljøen, så parkert på parkeringsplassen rett ved tunnelåpninga, er dei alle klare for å starte på turen opp til Ljøbrekka. Parkeringsplassen er meget stor, så her kan det være veldig mange på tur samtidig. Stort skilt som markere start, finner du parkeringsplassen så er det ingen tvil kor du skal gå videre.
Ifra parkeringsplassen så ser du ikkje sjølve Brekka, men du såg en på vei inn Strandadalen, ligger bak der, laveste punktet. Båsenibba og Ljønibba ligger omtrent der det lille skyggepartiet er til venstre.
Mormor har kartet, og dei to sjekker kartet. Det er både skittent og knørvete, kven veit kva det kartet har vært ute for?? Men navna på både plass og fjelltopper kjenner gut ifra før. Berre å begynne å gå veien.
Det føles virkelig som sommer der dei går i solskinn, grøn skog og vatnet som fosser i elva. Veit at det kjem til å skye over snart, så nyte det man kan.
Veien er veldig fin å gå, litt for grusvei for mor sin smak, men griett nok. For noen år siden var det meir sti her, men dei har drevet å rusta opp stien til vei siste åra.
I noen svinger så ser man stien, og Søstern peker til gut og spør om dei skal ta en snarvei? Ordet snarvei og sti er som vakre ord for gut, og er med på den uten problem.
Stien går meir rett opp og langs elva enn det veien gjer, den svinger meir oppover. Å høre på elva er en sånn koselig og levende lyd, at stien er kjekkere å gå.
Gut finner blåbærlyng, og lurer på kor lang tid det tar før den er moden? Han viser dei andre blåbærlynga med et smil. Mor veit at han ikkje kjem til å spise meir enn et par stykker sjøl, og resten plukker han til mor. Når dei blir modne vel å merke.
Etter litt er dei oppe i dalen, ser brakka der til venstre. Her vart det gjordt byggearbeid i 1930 åra for å bygge vei med tunnel til Ljøen. Finnes fleire bevis på den veibyggingen, rett ved brekka ser du tunnelinngangen dei begynte på, og på vei ned til Ljøen ifra Ljøsetra, så treffer du på en meget fint steinbygd høg vei. SSkal vise deg etter kvart.
Etter omtrent 1,5km ifra bilen er du oppe i sjølve dalen. No får du fin utsikt nedover Strandadalen også. Der kom dei kjørende ifra for ikkje så lenge siden.
Sola forsvant omtrent, men et er likevel fint å gå her. Veien her er så pass bra at du kan trille barnevogn heilt fram til sjølve brekka no, om litt kanskje du kan skyve barnevogna heilt opp? Gjenstår å sjå kvaliteten på veien når dei blir ferdig. Ljøbrekka er faktisk opp den siden rett framfor Mormor, Søstern og gut, veien slynger seg opp der og du ser toppen av kanten.
Ser du veien mellom trea der? Du ser sikk sakk mønsteret oppover fjellsiden. Er en god del tydligere no, no som dei held på å utbedre den og graver.
Veien her som du ser e meget stor, bred og fin. Mor syns faktisk den var kosligere før da den var smalere og begynte å ligne en sti. Gjengen trasker i vei, og gut prater i vei om alt mulig. Han passer meget godt på at mor ikkje henger etter, for hallo, ho skal tross alt svare på alt han har å prate om.
Hunden og vatn, sei det berre, han er den fødte badenymfe! Men han bader ikkje noe særlig no, alle går jo videre og han vil ikkje henge etter.
Det er meget fint her ved Inste Herdalsvatnet 602 moh. Fisken hopper meget velvillig, og det er en heil masse fisk her! Dessverre en heil masse små fisk, men sånn blir det når det ikkje blir fiska lengre. Mor og gut hadde en liten fisketur her en gang med venner, men er veldig grundt og det regna den kvelden. Vart fanga 1 fisk.
Sjøl om mor kunne tenkt seg å forsøke en gang til å fiske her, så er ho denne gangen her for å nyte landskapet og selskapet.
Men så ser dei alle noe som ligger uti vatnet, kva i alle dager? Dette er ikkje rusk som er kasta uti, dette er noen som har laga til. Fiske på en annen måte? No er mor litt kronisk bossplukker på tur, men dette de får ligge. Ser ikkje ut som det er noe inni heller. Alle vart stående å diskutere den litt før dei gikk videre. Skal tru om den ligger der neste gang dei er på tur her, om 1 år eller noe?
Mor ser seg tilbake, og det er et øyeblikk heilt stille på vatnet med en anelse sol. Sånne små øyeblikk gjer turen, virkelig.
Gut fekk mor tilbake til virkeligheten, skulle kikke litt på kartet. Plukket det ut av sidelomma på sekken til Mormor, og han sukker. Må dei heilt opp på toppen, er det ikkje nok med opp brekka berre? Gut har ikkje så lyst heilt opp denne gangen, så mor svarer berre at dei får sjå når dei kjem opp. Sist skattejakt lå første skatten oppe på sjølve brekka, og skatt nummer 2 på toppen.
Sjølve vatnet er under 500m langt, og det tar egentlig ikkje lange stunden å gå langs det, så svingene opp nærmer seg fort.
Som du ser, det er en del av dei svingene opp, mor aldri blitt heilt klok på kor mange svinger det egentlig er. Noen sier 22, noen 26, det kjem an på om du tar alle svingene oppe mot slutten, for da er dei korte, eller går rett opp. Svingene var nummererte, men kva dei er no er mor usikker på. Ser tydelig at veien opp er kraftig utbedra og vises bedre i terrenget no enn før.
Gut myser opp, han klager ikkje, og snakker i vei og forklarer at der er nummer på dei. Så pass husker han.
Når man er 5 stykker og en hund på tur, da mangler man sjelden noe å prate om, og alltid noen du kan skravle med. Turen over Ljøbrekka har blitt en tur mor går snart kvart år, rett og slett fordi ho er så glad i landskapet her og utsikta ifra Båsenibba. Du får både dal, vatn, fjord, fjell og muligens et cruiseskip i Geirangerfjorden. Altså, du får meir enn et kinderegg ;-)
På en liten voll rett ved start på svingene, der står en benk. Gut måtte sjekke den ut, finne ut korleis den fungerer. Så om du berre vil inn til kanten på brekka, så har du pausebenk om du skal ta en pust i bakken eller mattur med ungene.
Husker du at mor snakket om den tunnelen dei begynte på? Mor forklarer gut at han no står på det dei grov ut da dei begynte på tunnelen.
Og der, rett ved veien opp brekka ser du starten på hullet. Kom seg ikkje så langt nei før dei avbrøt prosjektet.
Litt uvant å få så bred vei opp! Du kan faktisk kjøre en atv opp her, det kunne du ikkje før.
Til gut sin glede så er svingene nummererte no også :-D Dermed er jakten på tallene på vei opp i gang, igjen. Slik har det vært kvar gang dei går her, telle svingene er supert tidsfordriv og for å tenke på noe annet på vei opp for unger. Voksne også, lov for dei og.
Søstern og gut skravler i vei der framme, jakter på neste tall blant annet.
Tenke seg til at her gikk den Trondhjemske postruta før i all slags vær, til alle årstider. Og det er denne delen som var ansett som den mest dramatiske og vansklige av heile strekninga, ifra fjorden ved Nedre Ljøen, opp Ljøfjellet og ned her. Det var en kongelig forordning i 1786 som sa at det skulle gå ukentlig postvei ifra Bergen til Trondheim, og da over her det verste.
Dei skulle lage mest mulig beine strekninger, noe som er absolutt umulig her, men det var vegingeniører som stakk ut veilinja, med det var lokale bøndene som måtte bygge veien. Syns ser det idag, hadde blitt lite veier no som bøndene forsvinner i rasende fart i Norge. Før var det snart berre bønder og fiskere. Lite visst dei da at den veien dei bygde skulle bli en av den mest gått turen på Stranda. Denn eoppmuringen her må være ny? Mor kan ikkje huske den akkurat ifra sist.
Laget til bedre med tanke på bekkene her også, spare veien for en del vatn. Steinmuringa er i rette ånd til det gamle, akkurat det gleder mor.
Etter det mor har lest seg til, så var det ikkje så bred vei opp, og posten vart båret over fjellet, så ingen hest og kjerre som gikk her. Oppe var det festet et tau, tjæreimpregnert og 3-4 cm tjukt og 300m langt. Trur dei ofte tengte det tauet ned her, en entreline som var festet med stolper og bolter. an du tenke deg i snøkav, tåke, regnvær, og ikkje minst det ligger en snøskavl her vinterstid. Og kvar uke skulle posten over her? Ikkje en jobb for pyser...
Gut tar på seg jobben med å fikse tallene på vei opp. Noen er meir uklare enn andre, men blir fort ordnet til.
Opp i skaret der skal dei. Ser litt oppi her står det ei gravemaskin også. Innlysende å forstå kor langt opp dei har komt seg på veien.
Har blitt gjordt en del arbeid med å mure opp veien, men MrJ går rundt og er meir skeptisk på at veien er lite oppmurt på oppsiden, og redd det kjem til å rase ut mold etter kvart her. Gjenstår å sjå, dette er ikkje siste gangen dei går her.
Mor vart overraska over at regnklea ligg att ute i det fri, kun med stein oppå for å ikkje blåse vekk. Blir no fullt i regn, dyr og annet skit, og ikkje særlig fristende å ta på seg for den som skal jobbe i det. Mor er glad det ikkje er hennes regnklær, ho hadde ikkje tatt det der på seg uten en vask først.
No går dei på resten av den gamle veien, og mor syns den er litt koselig. Får fin utsikt utover vatnet også no, og ser folk lengre nede. Og så er er noen små snarveier, eller stier som folk har laget til for å ikkje gå heile svingene. Gut syns dei er kjekke, og klatrer dei raskt opp.
Som du forstår, det er bratt opp her, om enn ikkje så bratt å gå i sjølve svingane. Du starter på 627 moh, og skal opp til 784 moh, altså 157 høgdemeter opp.
Det er ikkje så masse som er att av det gamle sånn egentlig, du finner et par plasser heilt oppe feste til stolper. Om stolper til festet av tauet, eller om det er telefonstolpene som kom i ettertid, det veit mor ikkje. Tauet var i bruk lengre enn posten gikk over Ljøfjellet, for dampskipene overtok frakten i 1868, men da brukte tilsynsmannen for telfonlinja det. Faktisk så var denne veien her "offentlig vei" til 1940 og vart vedlikeholdt av fylket. Egentlig utrulig å tenke på.
Der ser du tydelig feste for stolpe av et slag, telefonlinja kanskje? Men det er snart det eineste beviset som er att også.
Siste svingane kutta dei kjapt med en snarvei, og gut og Søstern er førstemann opp. Ser 1 av 2 trimpostkasse som står der, men rekner med dei er uinteressante for gut, han skal nok sjekke om der er skatt.
Sjøl om det ikkje stod det skulle være skatt her, så leita han godt. Der var sist, og han håpte på den var her slik han slapp å gå opp på toppen. Utsikta ned til Inste Herdalsvatnet er fin da, ok da, ikkje berre fin, den er nydelig! Du ser veien langs vatnet som dei gikk for litt siden også.
Gut peiker ut for Mormor kor stien går for å komme deg opp på Båsenibba, og på snøflekken dei må over. Han husker sist da snøflekken var meget stor, og en stor på toppen som mor ikkje syns så masse om den gangen.
Stien bortover går omtrent slik, og så opp til høgre. Følger du stien videre fram, så havner du på Timbjørane osv. Ingen fare,er skiltet dit, men ikkje skiltet Båsenibba.
Går du ikkje Båsenibba men skal rett til Ljøsetra, så har du stien/veien videre her. Den er så tydelig at du kan ikkje ta feil heller, og her står store skilt.
Her ser du veien dei kom opp til venstre, og gut tar stien til høgre bort fjellsiden. Den er merket med rødt også, det er den heile veien bortover.
Mor hoppet, for det var noe som skjøt fart framfor gut sine føtter som ho ikkje heilt såg kva det var. Godt kamuflert, så ser du frosken?
Gut hadde ikkje så lyst til å gå over snøen, noe MrJ gjor glatt. Han ville heller gjere som dei gjor sist, gikk over og rundt den. Søstern tok på seg ansvaret med då gå først.
No får du virkelig sjå heile veien opp også. Reine Trollstigen dette her vel.
Og mens mor kikker på veien opp, så har gut satt opp farten og komt seg langt avgården, med en liten latter på slep.
Mormor og Søstern kjem rett bak, dei hadde en liten fotostopp. Den røde streken der viser stien ifr sjølve Ljøbrekka og vider bak til Ljøsetra. Og du går rundt og bak den søte fjelltoppen, og der pila er ligger omtrent setra.
MrJ er omtrent oppe, Mormor og Søstern etter, mens gut står og venter på mor. Gjeld å passe på at mor er like ved han, han er glad for å ha ho i nærheten å prate med, eller henge på.
Søstern lurer på om det er utsikt der oppe, og sende gut først. Og utsikt kjem det til å bli!
No er dei oppe på ryggen, og da kjem dei til å ha Sunnylvsfjorden som utsikt heile veien over ryggen. Og det er denne utsikta som er grunnen til dei går opp hit, fjord og fjell i uslåelig kombinasjon.
Først må dei over første kulen eller toppen om du vil kalle den, før dei må opp Ljønibba. Gut husker at her lå snø, og at mor syns ikkje noe om situasjonen. Han syns han var flink den gangen, og forteller velvillig ifra den turen. Kjekt å høre at han husker den turen med glede, for det var en veldig ledesfyllt tur den gangen.
Da er det berre opp Ljønibba, så er skattejakten i gang! Han lurer veldig på kva som kan være skatten denne gangen, og han veit han finner den, for han er skatteekspert!
Mor peker på Oaldsbygda for gut, der har mor vært på stemne med Storfjordens venner for litt siden, og tenk at der har det bodd en masse folk en gang. Gut trur ikkje at han ville ha bodd der, ingen vei eller noe, og huset hans er ikkje der. Kanskje det gikk an å ta et kjempe stort helikopter og frakte huset til han og mor dit? Dermed var fantasien i gang....
Aller siste biten opp før du er oppe på sjarmøretappen.
Gut har ikkje tid til å stå der og kikke utover, han kjenner att toppen der borte, og skal finne skatten. Mor får berre hene seg på, for borte på toppen der er det rett ned utenfor, og har ikkje lyst til at han skal surre der borte aleine.
Skal vise deg den veien du går om du fortsetter uten å gå til toppen, men rett til Ljøsetra. Ser du veien der nede ved vatnet? Det er den røde streken mor tegnet opp for deg tidligere. Stien, eller rettere sagt veien, går rett forbi Nykkjevatnet 739moh, så rundt og bak.
Han har komt seg opp på det han syns er toppen, og begynner å leite. Kor kan den skatten være tru? Gjelder å kikke ekstra nøye etter rundt steiner og inni sprekker.
Nedi der tru? Nei, ikkje der heller. Skatter bruker ikkje å være så lett å finne, for dei må gjemmes godt slik at folk ikkje finn den uten et kart, slikt som han har.
Men så, nedi noen sprekker så finner han en svart liten sekk av et slag, det må da vel være skatten? Han lirker og drar, og må passe på at sekken ikkje får åpninga nedover og skatten havner ned i sprekka, da forsvinner den!
Forventningsfull så drar han opp et sverd og pickaxe ifra Minecraft! Og det i gull! :-D Smilet lyser opp på en meget fornøgd gut.
Dette er noe som fallt i smak, så absolutt, og han er i full gang med fantasere om kriging og monstre allerede.
Søstern har tatt seg en pause ifra skattejakten og funnet seg en fin fin utsiktsplass. Dette her er egentlig en plass du kan sitte i timesvis og berre sjå utover landskapet i alle retninger. Også følge med cruiseskipene og båtene på fjorden. Skal du ha en matpause iløpet av turen, så anbefaler mor virkelig å ta den matpausen oppå her.
Vel, sjokolade er ikkje akkurat mat, men var kjekt å finne i botn av posen. Gut roper på Søstern at ho må sjå, der var faktisk meir skatt!
Mormor hadde også funnet seg en fin utiktsplass, utsikt til fjorden. Akkurat i krysset til Geirangerfjorden, turistmagneten og dit snart alle cruiseskipene skal inn. Ser et er på vei ut av fjorden.
Mor tenkte ho skulle få vist deg utsikta ifra den plassen, og gikk bort etter Mormor. Gut fulgte selvfølgelig etter, og var meget skeptisk på at mor skulle dit. Er ingen fare, er ikkje så rett ned utenfor der som det ser ut til. Skal vise deg utsikta, vent litt...
Inn Sunnylvsfjorden er retning Hellesylt. Veien du ser her nede er veien som kjem ut av den gamle tunnelen. Mor har stoppet noen ganger der, berre for å kikke hit opp og syns at fjellet såg tøft og rått ut hit opp. No har ho stått på den plassen noen ganger. Fjellet du ser til venstre, akkurat på hjørnet av fjorden er Nokkenibba 1380 moh. Der har mor og Søstern vært opp på tur. Meget fint oppå der.
Utsikta rett fram har du sett, rett inn Geirangerfjorden. Dette her er ut Sunnylvsfjorden, retning Stranda. Mor ser Oladsbygda og Åkerneset, men mest fordi ho har vært der og veit kor ho finn dei i landskapet. Fjordene her er fulle i fleire århundre gamle fjellgarder du aldri skulle tru noen ville bygge og bo, med både steinsprang og snøfonnfare.
Mormor og Søstern har gått videre til den litt spetakulære varden på Ljønibba. Den er faktisk veldig stilig!
Den står heilt ytterst, ser skjev ut, men har stått i alle slags vær i veldig mange år. Forma er slik at du skulle tru den skulle blåse ned, men nei. Skal vise deg....
Kva syns du? Ser den stabil ut syns du? Den går i en slags bue utover fjorden, og skulle tru vinden hadde tatt tak i den for lengst, men nei.
Den står støtt mens båtene passerer over 900m rett nedenfor. Trur du en stakkars turist hadde stusset om han hadde kikket opp no? Mor trur, for jellet ser litt tøft ut ifra fjorden.
Der nede er stien også. Når du går ned ifra toppen, så kjem du til en sti som fører deg bort til hovedstien litt før du kjem til Nykkjevatnet.
Gut har ikkje lyst bort til varden, han syns det er bratt utenfor der, og har ikkje lyst at mor skal dit heller. Mor hadde ikkje tenkt seg bort, så heilt greitt. Men gut, skal man da berre begynne å gå ned?
MrJ, kjem du? Han og måtte bort til varden for å sjå.
Mor og gut har begynt på veien ned dei. Er litt bratt her, så mor er stadig på gut med at han må gå forsiktig. Han lover, lover og sukker og lover igjen. han sier at det er berre fordi mor er glad i han og er redd for han. Han er mor sin skatt, for ho finner aldri skatter sier han :-P Mor tar skatten oppi sekken, for her kjem han til å trenge begge hendene sine på vei ned. På med jakke også, sola forsvant og kald gufs har komt.
Stien er merket ned også, og du snirkler deg ned fjellsiden, litt utpå kanten av og til.
Gut husker her, og viser at han er flink å gå, og tar det med ro.
MrJ har passert mor og gut, og mor kikker opp etter Mormor og Søstern. Ser at dei kjem der oppe. Hallo der oppe, vi har begynt å gå :-)
Gut ville gå sjøl, ikkje holdes av mor noen plass. Han skulle vise at han klarer sjøl, og klatring er noe han liker.
Det er noen avsatser med lett klyving, og for gut er det litt høgt enkelte plasser, men han tar elegant tak og er nede.
Her måtte han vise at han tar tak, løfter seg opp med armene og dingler med føttene sine. Triks skjønner du.
Og han er flink, det skal han virkelig ha også. Han er stødig på foten, og liker å klatre, men mor er jo alltid bekymra, slik som mødre er ffor sine barn. Men ho veit kva han er god for, uten tvil.
Berre litt til før dei er nede på vansli sti....
Litt smårusk i siden, og ser tydelig stien nedover her. MrJ og hunden har forsvunnet ifra dei, er på stien til vatnet en plass. Rekner med dei tar han att ved Ljøsetra og hytta der.
Der, da er alle nede ifra sjølve toppen, og mor slipper å passe litt ekstra på gut.
Mormor og Søstern tar en sti, mor og gut springer over litt myr og dit han ville gå. Han fyker lett avsted, og praten går livlig. Skulle ikkje tru han hadde brukt en masse energi på å gå opp og over fjellet.
Det er no fint også med små vatn som er så stille som dette. Ser på vannløpere som springer på kryss og tvers over vatnet, og gut lurer på om der er fisk? Tviler sterkt akkurat her, men hadde vært mat nok ser det ut til.
Et lite vatn til, idyllisk å komme over, og berre nyte øyeblikket. Heilt til gut roper at Mormor er langt unna!! Da er det berre å rive seg ut av øyeblikket og henge på.
Dei er nesten borte ved veien, så dei setetr opp farten og nesten småspringer bortover stien.
Da er dei tilbake til hovedstien, og har retning Nykkjevatnet. Ser du den søte toppen der? Det er Sætrenibba 857 moh, sånn liten og søt der den ligger ved vatnet.
Ved vatnet vokste det en klynge med myrull. Ned og kikke, og kile litt på haka.
Akkurat dette punktet her har mor stoppet opp ved var gong. Det er nesten så vatnet ser ut som det ligger utpå kanten som et infinitypool, redd for å svømme utenfor. Det er akkurat det som har fascinert mor ved plassen her, for er ikkje så mange plasser du er på 739 moh ogser ut som rett utenfor.
Stien, eller veien, eller kva man skal kalle den turistvennlige gangveien dette her har blitt etter kvart, er ganske så bred. Ikkje alltd vært slik, men er det no. Mor savner litt slik det var før, tross da var det litt vel bløtt ved vatnet.
En positiv ting er den reine bekken her, greitt å ha for å fylle på vatn. Gut ville sjå på korleis Mormor fyllte på vanntanken sin. Slik vanntank ønsker han seg og! Han og vil ha slik slange å drikke ifra! Mor forklarer at da må han ha på seg sekk også, noe han ikkje har så lyst til å ha på seg til vanlig. Da sier han lett at han kan ta den lille svarte sekken til mor, og mor aner at den sekken snart ikkje er hennes lengre.
Å sjå, sola kom! Og med et fine lyset også. Og veit du kva Søstern såg? Jo, på vei oopp Sætrenibba, der var MrJ og hunden, forsvunnet på egen tur uten å si ifra til turfølget kor han gikk. Tenk om det hadde skjedd han noe, ingen hadde visst kor begynne å leite etter han. Skal love deg at det kjem til å vanke en formaningstale når han dukker opp att, ifølge fjellvettreglene skal du varsle ifra om kor du går, det gjor ikkje han. Berre flaks Søstern såg han.
Dei to der går og jabber, mor og gut går bakom og jabber, og hopper. Altså gut hopper. Held seg i eine arma til mor, og hopper rundt. Merker at han blir større og tyngre, er meir vekt som er i sving når han svinger. Men til noe annet, ser du den stokken der? Muret en firkant og en stokk. Slik var det heile veien her før, for å gjere stien over fjellet trygg for postruta. Stod slike med jamne mellomrom for å vise vei snø og tåke. Det stod att rester etter steinene fleire plasser, men no har dei laget slike heile veien oppå her, for å vise korleis det en gang var.
Mor og gut kviskrer seg i mellom, skal dei prøve å snike seg framfor Mormor og Søstern? Dei venter på en mulighet, og vips så suser dei forbi dei! Og gut suser videre også han, siden han er i siget.
Og da ser dei ned til Ljøsetra også. Den liger på en måte nedpå kanten, og du ser rett inn Geirangefjorden. Berre vent til du får sjå utsikta når du kjem ned, vakket, vakkert, vakkert....
Mormor sikter seg inn på hytta som liger ytterst, den med utsikt. Gut roper et eller annet, og Mormor snur seg. Han ser en zipline!!
Det er ingen zipline, det er faktisk løypestrengen! :-) Mor forklarte gut kva løypestreng er for noe, og er tross han meiner at den kunne han tatt, så er den ikkje trygg nok for mennesker.
Den hytta som du såg Mormor var på vei til, den var med i programmet Eventyrlig oppussing nylig. Ikkje rart den vart med i programmet heller når du har en sånn fantastisk plassering også. Vent litt, mor skal gå bak hytta og vise deg den utsikta, så skjønner du.
Og går du litt ned og ser utover, så får du dette til utsikt. Ser faktisk fjelltoppen dei akkurat var på også, litt derfor mor gikk ned, slik du kan få sjå kor dei stod. Heilt til venstre her viser litt av Sætrenibba, men det er den neste mot høgre, mørkest grønn med sol på baksiden. Det er den dei stod på med den flotte varden og utsikta.
Mor ser opp til hytta, MrJ har komt også, og skal love deg at han har fått servert både en spydighet og en pekefinger. Noe tullesvar om at han rekna med at dei såg han, den held ikkje, og han lovte bot og bedring neste gang å sei ifra. Som du hører, mor er ikkje nådig av og til :-P Men poenget med bildet var å vise deg hytta da, ikkje skjenne.
Mor tar litt synd i dei som eiger hytta, folk som denne gjengen her til stadig stopper opp pga den flotte utsikta. Men denne gjengen her roter ikkje, og er de rusk så tar dei det med også, om det er deres eller andre sitt. Så rot kjem dei aldri til å finne att etter dei her.
Etter litt så begynner mor og gut å gå videre, resten kjem også. Det er faktisk seint på kvelden, dei har vært på jobb og skule, kjørt snart 1 t for å komme hit, og gått lenge. Blir en sein kveld dette her. Berre å komme seg bort att på veien og ned.
Veien ned er like fin som den langs vatnet, bred og grusa. Alt for turistvennlig syns mor, men sånn har det blitt. Det fine med å gå over er at du får ei super utsikt heile veien ned, den får du ikkje om du snur og går tilbake. Plus det er litt historie å sjå litt lengre nede, om du husker mor nevnte den veien dei begynte på som skulle gå over fjellet og ut tunnel til Herdalsvatnet.
Der er en ting som dominerer, og det er lyden av gjøken. Den driver med sitt ko-ko i det uendelige, og plutselig så utbryter gut "Der er gjøken!" Og han som akkurat sa at han aldri har sett gjøken, så fekk han det. På avstand vel å merke, men nært nok til at han se tydelig stjerten som vipper og fuglen. Litt fornøgd gut med den naturopplevelsen.
Veien slynger seg nedover i utallige svinger. Mor og gut havner som vanlig bakerst, men heilt greit det også.
Er litt glad for at dei skal ned denne veien her, og ikkje opp. Mor har faktisk aldri gått opp denne veien her, og det frister lite. Meir kjekt å gå opp brekka, enn denne veien her. Men gå ned her er fint.
For hallo, når du går nedover så ser du rett på utsikta heile tiden, og det er ikkje dårlig.
Liten pauseplass i en sving, og dei benker seg for å vifte med føttene.
MrJ og hunden har havnet ned dit allerede, og mor berre nyter utsikta av fjellene her. Artig med flekkvis med sol, det forandrer fjella så fort etter kvart som flekkene flytter seg.
Du ser arbeidet sherpaene har gjordt her, dei har murt meget fint opp og står nok i mange, mange år dette. Har virkelig lagt ned en masse arbeid her, og det har tatt tid også.
Du ser no veien ned her, den har utallige svinger, mor aner ikkje kor mange, men mer enn brekka. Der nede ved stolpene så finner du den oppmurte gamle veien dei begynte på under krigen.
Her har du den, eller deler av den. Den er så perfekt bein at det er utrulig at dei fekk til å linje den opp så beint. For et puslearbeid det må ha vært. Her er murer etter bygningene dei bodde i også, tru der ligger rester etter en ovn også.
Stien/veien går tvers gjennom den gamle veien, og MrJ undrer seg veldig på om det er lov å ødelegge den gamel veien, om den ikkje er freda? Mor aner ikkje kva regler det er for freding av slikt bygg, for er ikkje så gammelt dette her. 1940 åra er faktisk ikkje så lenge siden.
På vei ned ligger det eller står et og annet skilt, dei vi gut lese. Noen svinger og plasser har sitt eget navn, og noen av dei er vanskligere å stave seg gjennom enn andre.
Sås pringer han avgårde for å ta att dei andre som har komt seg et godt stykke i forhold til mor og gut. Ting tar tid, og må få undersøke ting når man er på tur.
Er no ikkje heilt ferdige med å grave enda, står ei gravemaskin her også, så noen år må man rekne med det tar før dei er ferdige. Har holdt på noen år også no.
At mor ikkje tenkte tanken på å telle svingene ned da, det var litt dumt, for det er virkelig mange også. Og kjenner at ho blir meir og meir bestemt på å aldri gå opp denne veien.
Du ser no oppover, er ikkje slakk stigning dette her heller, og dette var postruta før. Stakkars postmann sier mor berre, og skjønner meget godt at dette vart sett på som den farligste og mest dramatiske delen av postruta mellom Bergen og Trondheim. Sprekt postbud forresten, det er sikkert.
Mor har fått avlastning for ørene, gut går ilag med Søstern litt. Gut er veldig god, ikkje missforstå, og ha har mange gullkorn, men han er veldig glad i å henge på mor og helst berre mor også. Derfor litt godt med en liten pause.
Her var fleire store furutrær før, no er fleire av dei borte dessverre. Var store også, med stammer som var umulig å ta rundt. Står att noen mindre furutrær, og håper at dei får stå og bli store dei også.
Og da var dei nede på utsiktspunkt Ljøen. Nok en gang har dei gått over Ljøbrekka, og det var like fint som dei huska ifra sist tur. Ingen av dei blir lei av denne turen her, og er en tur mor glatt går opp att kvart år. Beste er absolutt å ha 2 biler, eller du kjører ned en sykkel hit og sykler tunnelen opp att. Men husk at tunnelen har stigning, og er ikkje akkurat kort, men det er mulig.
Tusen takk for oss i år også Den Trondhjemske postvei, har vært en sann glede å gå deg enda en gang, og kjem til å gå deg mange ganger til.
Kart over ruta gjengen gikk. Du trenger ikkje gå opp på Båsenibba, men kan ta stien rett fram til Nykkjevatnet, og det blir en god del kortere tur, og lettere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar