No har mor vært med Storfjordens venner på tur til dei spetakulære fjellgardene på Åkerneset, og 14 dager etter er det duket for deres årlige stemne. Da tvers over fjorden ifra Åkerneset, Oaldsbygda og fjellgarden Stokke. Dit er en tur man må ha båt, eller krysse fjellet på en ganske så lang og litt tung tur for å komme deg til. Da er det snakk om heile dagen også. Oaldsbygda har vært et ønske i mange, mange år for mor, så her var det berre å tromme sammen Mormor og MrJ, melde seg på, og være med! Var noen hundre som kom, båter skysset folk ifra både Ålesund, Geiranger og Hellesylt. En kjempe dugnad og et inspierende arrangement der man fekk lære meir om Stokkegarden og Oaldsbygda. Ikkje minst treffe en masse hyggelige folk, også ifra forrige turen. Og du, når det ligger fleire fjellgarder der, så måtte no gjengen benytte seg av muligheten til å stikke opp til dei også, og fekk sett både Midtgarden, Øvstegarden på strake 400 moh, og Seljeflot. Smale stier, bratt fjellside, historie ifra 1600 talet og enda lengre bak. Ville elver, vakkert landskap, historie om både snøfonner, strabasiøse folk og kva Storfjordens venner faktisk har gjordt der og kva slags prosjekt dei har framfor seg. Hadde mor hatt en hatt, så hadde ho tatt den av seg for denne gjengen her!
Det regna når gjengen på 3 ankom Hellesylt og kaia. Fleire folk stod å venta på båt, 2 runder hadde den allerede kjørt. Båten ifra Geiranger stoppa og plukka med den store gjengen. Så nærmer Oaldsbygda seg, ser akkurat garden Stokke som dei skal være på denne gangen. Mor kjenner at ho gleder seg virkelig, hit har vært et ønske lenge! Ikkje berre skal ho få oppleve plassen og gå der sjøl, men få med seg historie også mens ho er der, det er bonus det. Ser ut som regnet stopper også, er dei virkelig heldige med været også tru? Ligger litt skyer enda ved toppen av Tretidanibba 1528 moh som ruver der oppe. Så lenge det ikkje regner så er mor fornøgd.
Der er 2 veier, rettere sagt stier, opp Oaldsbygda. Du kan gå i land og gå opp til Stokke på den venstre siden av elva, eller å opp her til Seljeflot. Mor har lest at du må gå opp til Megarden for å komme over til Stokke, og mor håper det ikkje er tilfelle, slik at dei får sett her også når dei først er her.
Og når du ser utover fjorden her, så er der enda fleire heilt utrulige fjellgarder. Skulle ikkje tru det, men folk klorte seg fast på dei mest utrulige plassene før. Tenk så masse det er å oppleve enda.....
Noen har komt i sine egne båter, regner med dei fleste er folk som kom dagen før på dugnad, eller som hører til garder her. Ikkje kvar dag fleire hundre personer skal møtes her.
Båten legger til med nasen inntil kaia i Stokkevika, og folk går av en og en. Så begynner marsjen oppover i sikk sakk opp fjellsiden. Dei skal opp 150 høgdemeter til der garden ligger. Stien er vel 450m lang, omtrent.
Det er en steinete og mosekledd sti som møter dei. Siden det har regna en del så er det veldig glatt og sleipt. Ingen fare, for Røde kors har vakter heile veien opp. Der er vakter på garden også, så her er sikkerheten ivaretatt.
Stien opp var sikkert en del bedre før, men den er litt steinete til tider, så enkelte som hadde med seg staver var glade for det. Du skjønner, Storfjordens venner sine stemner trekker folk i alle aldre, ifra babyer i bæremeis, til dei godt over 80år. Her samles alle som ønsker å delta.
Lang, lang rekke opp fjellsiden går det. Noen går fortere, andre bruker god tid. Noen stopper opp og prater, noen passerer og er oppe fort. Men tenk på dei som hadde dette som vei til sjøen før, for alt av handel, post, legehjelp, fødsler osv foregikk via sjøveien. Tenk deg at du skal føde, det er vinter, blåser godt ute, og snør, men du må bli rodd dei 12 km for hjelp. Noe annet enn idag.
Etter litt så begynner dei å sjå bøen, eller markene som det heiter. Da veit dei at dei snart er oppe også. Det mor la merke til, er at det er så utrulig grønt å gå opp her! Stien, trea, markene, som å gå en sti med 50 shades of green. Går med andakt siden det er så glatt.
Dei spøkte seg i mellom på vei opp, at stien som er så mosekledd som den er no, er den ikkje til kvelden når alle hundre har gått både opp og ned. Så har man en attgrodd sti, arranger et stemne der, så er stien godt trakket etterpå :-)
Når dei kjem ut av skogen og opp på marka, så åpenbarer denne flotte utsikta seg. Mor berre måtte bort på enden og kikke utover. For en utsikt! Ser rett ut Sunnfjorden, og rundt en sving der ligger Stranda. Fjella bak i der er vel Ansokhornet 888moh og Jolgrøhornet 1253moh. Skal tru om du ser ferga som går ifra Gravaneset til Stranda, om du hadde en kikkert vel å merke.
Og der oppe har du sjølvaste garden, eller rettere sagt, dei to gårdane. Stokke vart delt i 2 gårder og har vært det siden 1701, og husene ligg nesten vegg i vegg som dagens tomannsboliger. Du har det røde, og det kvite, med navnene Utigarden og Innigrden. Altså gården inn mot fjorden, og gården ut mot fjorden, greitt navngitt egentlig.
Området rundt er nyslått og flott, gjordt fint og vakkert og velstelt til stemnet. Du kjenner lukten av nyslått gras som kiler i nasen. For en som mor som er oppvokst på en kugard sjøl, så er lukten av nyslått gras som lukt ifra barndommen.
For annledningen så har dei hengt opp tegninger som viser korleis det en gang såg ut her. Dette er av nausta og løene som lå nede i Stokkevika, der dei kom i land. Ser stien også. Legg merke til kor lite trær det er du, noe annet enn den tette skogen dei gikk opp i idag. Ser tydelig at kulturlandskapet gror att uten alle dyrene som beitet og folket som slo alt dei kom over.
Kjekt med en oversikt over naustene og løene. Mor kikket spesielt etter et stort naust, der en kar på Stokke viste seg å være en virkelig dyktig handelsmann. Han kjøpte både levende dyr som han slaktet sjøl når haøsten kom og lagde røkt mør blant anna. Kjøpte spekekjøtt, mør, ost, melk, smør osv og dreiv med handel. Langt dro han også, og tok med seg varer dei ikkje hadde tilgang til fra før, og penger. Han hadde naustet sitt fullt i varer, verdifulle varer, men låste det ikkje anna enn med en nabb. Trengte noen noe, så henta dei, skreiv opp å ei liste, og gjor opp seinere. Det er snakk om samhold og tillit. Den karen dro seinere til Hellesylt og dreiv forretninger, eine voksne sønnen på 22 år vart også med og tok over forretningen etter kvart. Mor fann naustet, det største bygget som er på tegningen, selvfølgelig.
Heng også en tegning over dei 2 gardene på Stokke som er hovedsetet for årets stemne, og du ser at dei lå tett i tett dei 2. Siste brukerene på Stokke var brødre og oppvokst på Utgarden, og begge to fekk 7 barn, faktisk likt fordelt på kjønn også, 2 guter og 5 jenter. Mot slutten av tiden det vart drevet gard her, så sleit dei med å få tenestefolk hit. Tidene forandra seg.Det neste på veggen er en oversikt over det som har blitt gjordt av restaurering her i Oaldsbygda. Både løe, tilbygg, naust, røykestova, kvernhus. Har blitt lagt ned en masse arbeid og tid med å få ting på plass, sli at det kan stå for ettertiden.
Ute på tunet samler folk seg. Mor får utpekt en av dei som var med å stifte Storfjordens Venner, og en som har vært leder før. Engasjerte folk som har viet en masse av sin tid og arbeidskraft til å redde arven til folket.
Mor og MrJ speider utover fjorden, diskuterer gardene, plassen, og kor glade dei er for å være her. Ikkje kvart år man får denne muligheten, og grep den med begge armene.
Kva passer det bedre enn å sitte her, nedenfor gardene og spise litt? Dei selger rømmegrøt, pølse med brød og drikke til folk. Det er 2 forskjellige loddsalg også, med fine premier. Dei har sett på programmet, og ser at det egentlig ikkje har så lang tid før det starter, så heller ta sjansen på å få sett dei andre gardene seinere?
Idyllisk plass for en klassisk norsk rett, rømmegrøt. Logger av litt, for dette skal nytes til det fulle.
Litt artig å sitte der på gamle murer og sjå over til dei 3 gardene dei besøkte på andre siden av fjorden for 14 dager siden. Er litt vanskelig å sjå dei om du ikkje veit av dei, så nr 1 er Me-Åkerneset. Nr 2 er Litlesetra. Nr 3 er Ytste Åkerneset. Så da dei gikk, så startet dei nede i fjøra under nr 1, og gikk alle 3, for så rett ned i fjøra rett under Ytste Åkerneset og vart henta med båt der.
Men veit du kva, etter rømmegrøten var inntatt, så studerte dei programmet, og vart det tid etterpå for å sjå resten av gardene før båten skulle gå? Dei heiv seg rundt, satte sekkene sine på marka, og gikk for å finne en sti oppover. Dei ville virkelig få med seg gardene her, og langet avgårde.
Dei såg en del folk på en sti, og skjønte dei var på rett plass. Smal og litt bratt sti rett ned til elvegjølet, og ei bru.
Elva her er den som deler Oaldsbygda i 2 på en måte her nede, lengre oppe deler den seg i to og renner på kvar side av Øvstegarden.
Stien snirkler seg oppover i svinger, smal til tider, og slik var den i den tiden også. Stien var aldri noen kjerrevei, den har alltid vært en sti for folk og fe.
Du hører heile tiden elva mens du går, av og til ser du den, av og til bratt utenfor.
Føler egentlig at du gikk til tider på en slags rygg, og når ser på kartet så ser man at Midtgard ligger midt oppå en rygg med gjuv på begge sider av seg. Da var her ikkje trær heller, og hadde du sluppet ut ungene dine for å ake på snøen med gjuv på begge sider? Trur ikkje det.
Av og til så får dei litt utsikt mellom trea, og ser faktisk ned til garden Seljeflot. Korleis komme seg dit tru, for mor såg ingen sti den veien der. Må man virkelig heilt opp til Midtgar for å finne sti ned? Er elva så vanskelig tru? Mor blir svett, ikkje av tanken, men av tempoet dei har oppover siden. I Vart varmt ute også, og det regner ikkje, kva flaks kan man få altså!
Når kom opp til markene til Midtgard, så var det et lite utbrudd på mor "Sjekk det flotte treet!!" og så la ho i vei rett bort. Det treet der stod og lyste opp, stort, rundt, grønt og alldeles vakkert. Og det er et seljetre også konstanterer mor når ho kjem bort. Å sjå et så stort seljetre er ikkje ofte man ser, trur faktisk det er det største og fineste mor har sett. No høres mor kanskje litt gal ut, men fører handa over barken for å kjenne på det. Den som kunne ha klatra i det treet der da... mor vart liten der borte, ser du det?
Apropos trær, det var ikkje så masse av det her før, da var det nedbeita og bart omtrent, hadde vært utrulig spennende å sett et bilde korleis det såg ut opp Oaldsbygda for 150 år siden. Når mor ser utenfor her no, så er det rett ned egentlig og var ikkje så mange trær som no som stoppa deg om du havna utenfor. Og juletre måtte dei på Stokkegarden ro eit godt stykke til Røbergvika for å hogge furu, men et år var det så dårlig vær og stor fonnefare at dei ikkje kunne hente. Barna på Stokkegarden var knust, så en kar hogga en passelig osp, tok greiner fra dei to eineste grantrea som fantes der, borret hull i ospestammen, og vips så hadde dei et juletre. Og det var et av dei aller beste barndommsminna ifra ei som vokste opp på den garden. Mor sender sitt allergivennlige plastjuletre med ledlys i kjellern en litt kjølig tanke.....
Mor hiver seg inn att på stien , og småjoger opp til Mormor. Dei skimter no kanten der garden ligger. Der er fleire folk i stien enda, noen på vei opp, men dei fleste på vei ned. Mor føler seg litt mot strømmen.
Der ser dei Midtgard! Kva er det på huset tru? Ser ut som et stilas? Har dei båret det heilt opp ifra sjøen tru, eller har dei brukt løypestreng? Får et stilas plass oppi det da? Alle gardene hadde etter kvart sin egen løypestreng, dratt med handemakt. Den her på Midtgard fekk vasskraft.
Løypestrengen står her enda, garantert vært til fantastisk god hjelp med alt som skulle opp dei 300 høgdemetrene garden her ligger på. Forestill deg å gå opp og ned med så store bører du klarer mange ganger for å få opp alt? Det blir virkelig en real trimtur som nok hadde knekt mang en voksen person idag.
Komt nesten opp også, og ser no ned til Stokke. Mor kjenner at ho har litt dårlig samvittighet for at dei raste avgårde for å sjå, sjølve stemnet begynner snart. Håpet er å i alle fall få med seg når eieren av garden skal fortelle, det er ofte utrulig interessant, og når dei skal fortelle om prosjekt dei har gjordt og skal gjere.
No står det kun att dette huset på Midtgard, men det var meste av tiden var det 2 bruk. Ei stund også 3 bruk, men før krigen vart 2 stållt sammen, og vart 2 igjen. Rart å tenke på at Midtgard allerede var nevnt på 1600-talet, denne fjerne plassen har en lang historie. Plassen ligg egentlig trygg til i forrhold til andre fjellgarder, men stien kunne være farlig nok. En gang før 1900 så skulle 2 menn opp til Midtgard, på en skavel gikk det galt, og begge to havna i elvegjuvet og omkom. Dessverre så omkom en gut ifra Øvstegard på samme måten noen få år seinere. Ingen spøk å bo her, det er sikkert.
MrJ på vei opp ei trapp ifra en svunnen tid. Kva som stod her tru? Et stovehus, låve, eller skulen? For Oaldsbygda hadde faktisk egen skule, den kom i 1924. Før det så var det omgangsskule og det var kvar sin gong å huse skulen på garden. For at alle barna skulle ha omtrent lik skuleveg i lengde, så vart skulen bygd i midten, altså på Midtgard. Den var i bruk til etter krigen, men da gikk antallet barn sterkt ned, og fraflytting hadde begynt også. Skulen hadde berre et klasserom, kjøkken, gang og loft. Det var uisolert, slik at dei første ungane som kom måtte fyre opp. På det meste så var det mellom 10-14 elever her, også elever ifra Åkerneset. Skulehuset vart også brukt som forsamlingshus, og basarene til Oaldsbygda var godt kjente etter kvart.
Idag er garden stille, kun folk som er på stemnet som er innom for å kikke, og så går dei igjen. Tenke seg til at stovene på gardane før skulehuset var samlingspunktet før. Andakter, julefester, skule osv var inne på stove til folk. Slikt skapte et veldig godt samhold, og der er fortelliner om maten dei hadde en julefest og stemninga, og dei samles alle ifra dei aller minste til dei eldste. Er dette samholdet som skapte bygda, og som gjor at dei klarte seg. Aleine hadde det vært tøft, men ilag var dei sterke.
Dei står og kikker opp til Øvstegard, og det er ikkje så langt dit opp. Dei teller minutter, ser på klokka, og snart begynner stemnet. Mormor sier at mor og MrJ skal berre gå, ho kan rusle sakte ned att. Nå nei du Mormor, veit at innerst inne så vil du også opp og sjå, så her blir ho dratt med videre opp.
Dei tar fatt på stien over marka og oppover. Mor kikker til fjorden, det er så utrulig fint! Er så nasjonalromantisk heile plassen og er som å gå rett in i ei historiebok. Det er sånne opplevelser som sitt att veldig lenge også. Gamle garder, fjorden med fjella, gamle gjerder, ateingarder, ruiner, smale stier og heile følelsen av å være her.
Opp marka går det, fremdeles grøn og ikke attgrodd, med slitne steingarder. Stien går opp i skogen der.
Inni skogen venta en ganske så våt sti, meir som et lite bekkefare faktisk. Trippe litt her, trippe litt der.
Markene nedefor får i alle fall nok vatn, det er sikkert, så ikkje så rart at det er grønt. Da var det verre på Stokke. Der kunne det være så tørt at dei grov 1,5km lang veite for å vatne markene. Det slipper der her.
Noe mor har inntrykk av når det gjelder Oaldsbygda, så er det elvefar over alt. Egentlig etter terrenget å bedømme så er det forventa, Oaldsbygda er en dal omitt av høge steile fjell, og alt vatnet skal no ned også.
Skal over nok ei elv, ei elv som kjem ifra Sætredalen der dei hadde fleire setrer.
Trengte ikkje store brua over her, og er greitt å gå.
Stien følger elva oppover, og mor tar seg i å undre på korleis det var å gå her under snøsmeltinga på våren? Må no da ha vært litt av en vannøring, og stien så nært? Og is som skal nedover under smeltina? Masse man lurer på mens man går her.
Her står også en liten perle av et kraftverk, det som var et 12kw vasskraftverk som Øvstegarden hadde. Dessverre så kom den rett før gardene vart nedlagt. Dette er rett i MrJ sin bane som driver med dette som jobb, og øynene omtrent skinner ved synet av kraftverket. Som han sier, unikt i sitt slag, og skulle så gjerne ha sett den restaurert!
Elva her skulle no gi god nok driv til kraftverket, og det vart garantert kjærkomment å få drive løypestrengen med strøm.
Og så endelig, Øvstegarden! Varme og svette alle 3 kjem dei opp. Og for et utsyn da! 400 moh ligg denne perla av en fjellgard, og det er skrevet så vidt at her oppe var med på starten av Oaldsbygda da den var garden Oal. Men kor gammel veit ingen, men så pass gammel at dyrefangsholene oppi dalen var verdt meir enn sjølve garden i arv, for fangst i steinalderen var meir verdt enn jordbruk. Oppi dalen så finner du utallige dyrefangstgroper av historisk verdi. Hjort og reinsdyr gav god mat, og veldig viktig matkilde. Fjorden hadde godt fiske.
Der er folk på garden, og er hyggelige også og kjem for å slå av en prat. Heilt ærlig, og ikkje noe vondt meint, men å få historie ifra dei som hører til her er av aller beste sort! Mor veit at no begynner dei åpningen av stemnet og dei burde springe ned att, men å få servert ifra dei som er her gjor at dei vart stående. Mor hadde lest seg litt opp kvelden før, og kjente att fleire av både hendingane og årstallene, men fekk meir grundig og andre detaljer servert også. Du har det brune huset du såg når dei kom opp, det ligg tett inntil badestampen her. Der badestampen står, stod det som var stovehuset på gard nummer 3 her oppe. Så dei 3 stovehusa stod meget tett sammen. Du skal få det på litt meir avstand slik at du ser kor tett.....
Sånn! Ser du no? Fint! Så i midten der stod et stovehus til. Du skulle virkelig ikkje misslike naboen din om du skulle bo og drive her, for samarbeid er virkelig nøkkelen til å kunne drive her.
Mor ser rundt seg for å forstå kvifor dei virkelig la ned så masse hardt arbeid for å kunne fortsette gardene sine her. Du har fint område her oppe, fine beitemarker og god jakt i området oppi her. Sjøl om garden ligg så høgt oppe, så var den grøderik slik, trass kalde år så kunne kornet fryse til før rakk å høste det. O til neste nabo som var Eidsdalen, så gikk dei over skaret der, ned til Oaldsvatnet, og ned til Eidsvatnet.
Mor ser så litt til høgre, og da ser ho retning Oaldsdalen/Sætredalen og du går videre til Gomsdalen og til Ørnesvingene i Geiranger. Begge veier er det langt å gå.
No har dei heldigvis sauer her oppe for å holde markene åpne og ikkje gror att. Dei fortalte at dei har slitt med jerv som dreiv å tok sauer, så et år hadde dei ikkje sau her. Fekk skote 2-3 jerv, og no er sauene tilbake. Blir trist om alt gror att.
Vakre Vestlandet med sine fjell og fjorder, har drevet mangt et menneske hardt, men her virker det som om folket har elsket bygda si og arbeidet sammen for å være her. Men så i 1946 begynte fraflyttinga, og da gikk det fort også. Dei som hadde både kai, postopneri, telefon og skulehus. Men når det vart så lite unger, så vart skulen lagt ned. Uten skule så blir folk ikkje. Samfunnet med sine krav gjor at her også vart det fraflytta som andre fjellgardene omkring her. Nye tider henta dei rett og slett inn. Siste bruker forlot Øvstegard i 1953.
MrJ vart stående å prate med etterkommer av eine garden om kraftverket han har så lyst til å restaurere, så Mormor og mor tok fatt på veien ned att. Dei ville egentlig ha med meir her oppe, men stemnet er godt i gang, og dei føler litt at dei har tatt den sunnmørske-halvtimen (et uttrykk for at Sunnmøringene sier et klokkeslett men det er ish en halvtime til og fra) og litt til.
Nede ved Midtgard igjen, og syns dei hører sang. Ups, kor langt har dei komt seg i programmet tru, og kva har dei gått glipp av? Her settes farten opp litt til.
Stien er alt annet en rett, noe som berre viser at det er bratt opp her. Ei enkelt heller å ha en sti her, såg at fleire plasser så raser der ut steiner.
På et blunk så er dei nede i elva igjen, og brua som tar dei opp att til Stokke. Rett ved brua står et kvernhus som dei har restaurert. Skal vise deg inni litt seinere, no må dei rekke stemnet!
Mormor kjem over brua, fornøgd med å få sett dei to gardene lengre oppe. Litt sånn trist at dei ikkje fekk vært ned til Seljeflot også.
Ser du elvegjølet oppover? Er ikkje berre berre å komme seg over her heller, trur nok der brua er absolutt er den beste plassen.
Stemnet er i fullt gang, og dei 3 prøver å gå bort litt stille, litt skamfule også for å være så seine.
Men dei rakk en ting dei alle 3 gjerne ville ha med seg, og det er når grunneier av årets stemnegard skulle fortelle om Stokke og sin tilknytning til garden. Historia om korleis han havna her, kvifo, og andre historier om garden. Et meget jordnært og sjarmerende innleg som fekk mange til å trekke på smilebandet. Et hint, "talen" kladdet i stikkord på en handleliste ifra Rema :-D Dessverre så var der en masse historie i innleiinga også, den gikk dei glipp av, da var dei oppe på Øvstegard.
Det er faktisk en heil masse med folk her, kor mange hundre aner mor dessverre ingenting om, men det er folk over alt. At du ser en masse gult og blått på folk, er at dei solgte stemne teskjorter, enten blå eller gule. Og joda, gjengen har kjøpt kvar si dei også.
Vart litt roting her, men fann det og fekk lagt det inn. Og mor har spurt om tillatelse til å bruke det, ville berre at du skulle få sjå området på en bedre måte enn mor klarer. Det er en virkelig flott plass å ha et Storfjordstemne på, uten tvil! Det har vært stemne i Oaldsbygda før, på Sejeflot i 1982 og 1996. Må berre forklare deg litt om dei stemna her, for dei var egentlig årsmøte og åpent publikumsarrangement. Men det var så stor interresse for årsmøta at dei fekk ikkje drøfta det dei skulle, så dermed vart det reint stemne ifra 1981. Må tilføye at Storfjordens venner vart stifta i 1975 også, og i årenes løp har det da blitt en heil mange flotte stemner på dei mest utrulige plassene. Det har vært publikumsrekord på 1600 personer! Tenk deg så masse folk! Også på Knivsflå med sine utfordringer å komme seg opp trakk 1200 personer. Er faktisk stemna der man må ha båt for å komme seg til som trekker mest. Plasser der folk kan komme seg dit sjøl med bil, blir ikkje så besøkt. Samtidig så er stemna en viktig del av Storfjordens venner. Det er der dei får formidla kva dei driver med, får gi folk et innblikk i historien til den garden dei er på, og en viktig ting er at grunneier sjøl forteller om garden, ikkje intervju. Da blir det som en samtale med flket som er der. Også er stemna med på at folk som er ifra den plassen møtes, også etterkommere kjem gjerne, og får sett garden, høre historien, møte andre som er der ifra osv. Riksantikvaren også har vært på stemne, fylkesmenn, departemenstråd og leder for Norsk kulturminnefond og Norsk kulturarv har vært med. Storfjordens venner har et godt rennome innen restaurering, kulturarv, og har sjølvaste Dronning Sonja som Æresmedlem siden 2002. Dronniga har rost Storfjordens venner for deres arbeid mang en gang, og ei bok, Klangbunn, som ho var med på å lage til åpninga av Nors Fjordsenter i 2002 har ho gitt overskuddet til Storfjordens venner. Faktisk så har dronninga overnatta på fleire av fjellgardene som Storfjordens venner har restaurert, og markeringa av 25 år bryllupsdag var dei opp med kngelige gjester på Skageflå i Geiranger. Skageflå var vel Storfjordens venner første oppgave. Unskyld, no er mor langt ute her. Skal hente seg inn att, er tross alt på stemnet og får med seg en masse. Heilt sant!
Mor har dratt med seg sitteunderlaget sitt bak til en hyggelig kar som var den som stifta heile sulamitten. Dei prata om gardene, viktig det er med stemne, historie og om diverse. Mor må sei at ho er litt interressert i kva som fekk han til å starte dette her, og kor gammel han faktisk var da, for det er noen år siden det vart stiftet. Og kor mange i en alder av 25-27 vier så masse av sin tid, krefter og arbeidskraft til noe man ikkje eier sjøl, altså alle fjellgardene, kvernhusa, løene osv. Uten dei engasjerte sjelene så hadde over 30 fjellgarder og andre garder her på Sunnmøre fallt sammen for lengst, og en arv hadde gått tapt. Og på stemnet vart 2 stykker hedra for arbeidet sitt. Dei har stilt opp, bidratt når det har trensgt, skaffet til veie materiale, og brukt en masse av sin fritid for å hjelpe til. Dei fortjener rosen, uten tvil.
Nytt prosjekt er at det skal i Geiranger sentrum settes opp 3 statuer av en kunstner for å hedre forfedrene våre, o der skal det formidles historie om fjellgardene og folket. Et prosjekt som har tatt tid og penger å få til, og som skal startes på snarest. Det heiter Strandsitjarmonumentet og skal bli interressant å sjå når det er ferdig. Dei 3 statuene tar 1 år kvar å lage, og er dei som er tegna på plansjene der. Typiske hardt arbeidende folk som bygde landet.
Vart både sang, taler, utdelig av priser og meir dette stemnet. Ein dyktig taler kom og fortalte om prosjekter som skal gjeres osv, slags årsmelding kan man kalle det? En kar mor syns er meget flink, og har visst vært leier en gang. Kjekt å høre kva planer dei har framover, og vart glad da han fortalte at løa på Litlesetra skulle restaureres. Kjælighetsgarden som dei var på forrige gang. Gut syns at det var veldig kjekt å utforske inni den løa i alle fall. Dei ligg ikkje på latsiden Storfjordens venner, det er sikkert.
Mor ligger heller ikkje på latsiden om det er noe ho har veldig lyst til, og ho syns det er utrulig dumt å ikkje være innom Seljeflot når dei først er her, og så nært. Så ho tok seg en runde, og spurte seg om. Ho vart henvist til en kar som forklarte kor stien var, og dermed så hysjet mor både Mormor og MrJ avgårde. Det skulle dei rekke før båten gikk! Karen mor pratet med, viste seg etter kvart å være han med familie som var på Seljeflot! Må no ha flaks av og til også. Beklager, glemte å forklare her, stien ned til Seljeflot er samme stien som du startet på til Midtgard, ned i elvegjølet og den brua over elva.
Når du passerer brua og kjem til kvernhuset så ser du stien du gikk opp til Midtgard, men du skal ta til høgre der. Stien er litt vanskelig å sjå, men er der. På bildet ser du stien opp til Midtgard, og dei tar til høgre rett ved kvernhuset og bortover.
Går et lite stykke på meget smal sti, og etter innstrukser skal dei over ei lita elv og skulle være enkelt å komme seg over. Siden på elva er bratt, så du kniper tærne fast inni skoen når du går. Så er det å finne en egnet plass å krysse, fritt valg.
Omtrent her gikk fint, så skulle stien være lett å finne på den andre siden.
Det var den også! Går fort unna med gjengen, i alle fall på Mormor! Ho hadde tatt på seg chainsen broddene, og gled ikkje lengre i det måbratte og glatte terrenget.
Litt små steinras i stien, men hadde ikkje forventa annet heller i terrenget her.
Nok en gang varme, for her stresses det, så ser dei taket på huset på Seljeflot. Det ligger litt lavere enn Stokke, ca 90 moh. Det står en masse om Øvstegarden, Stokke og Midtgard i bøkene, men det er egentlig lite å finne om Seljeflot forhold til dei andre, anna enn en del intervju av dei som budde der siste tiden vel å merke. Kor gammel garden her er, aner mor ikkje, og kom no før Stokke.
Bygget ser egentlig veldig velholdt ut, og er så utrulig kjekt å sjå at det er i bruk enda. Her har det vært Storfjord stemne 2 ganger, og siden her var full i folk. Var det 800 stykker eine gangen tru? Men en ting er sikkert med Seljeflot, hovedstien opp Oladsbygda gikk forbi garden her, og dermed var dette knutepunktet for en masse av kommunikasjonen med omverden. Det kom kai her i 1932 med kommunal støtte, og da slapp dei å ro ut til rutebåten når den kom med varer, post, eller dei skulle en plass for å handle. Dei solgte også varene sine på postordre, og da veldig kjekt at rutebåten kom til kaia for å hente.
Å ja, Oladsbygda hadde eget postopneri, det endte her mot slutten, men det lå i starten på Stokke hos Innigarden. Det kom vel i 1897, og da hadde dei eget stempel også. Det var slett ikkje berre berre å sende eller motta post før, om så et enkelt brev skulle sendes, så måtte det roes ut til rutebåen, og det gikk på omgang på gardene, 1 uke kvar.
Mor lukter sauebæsj, og ser at det viser spor etter sau her som har trakket nært gjerdet. Trangt tun, men det er åpent på sin måte.
Ser markene bortover siden, og dei slo heilt opp til markene til Midtgard. Ingen liten jobb, og det vart tromma inn til dugnad. Til og med folk ifra Åkerneset kom og hjalp til med ljå, og så var det omvent å hjelpe andre når dei trengte det.
Mor gikk utpå kanten for å kikke ned til elva. Bratt ned her også, så gjaldt vel å passe ungene. Har lest i ei av bøkene at dei skremte ungene på Midtgard med ei historie om at Elva-pe kom å tok dei om dei gikk ut på stupet. Måtte til for å holde dei unna. Likevel så fallt en 10 åring uti fordi dei skulle finne godt emne til seljeføytene sine.
Litt trist på en måte også å stå her og vite at siste fastbuande var her. Dei flytta 14 dager etter siste bruker på Øvstegard. Da var alt av kommunikasjon samla her. Men kva skal dei med postopneri når ingen er der for å ta i mot post, ingen som skal sende? Telefon hadde dei også her, faktisk. Det kom via en kjempedugnad og en telefonstasjon kom i 1930. Båten ifra Televerket kom med 96 telefonstolper innsatt med tjære. Det er mange stolper, og tunge! Stolpe for stolpe vart dei dratt opp fjellsida, heilt opp til 1400 høgdemeter. Deretter måtte dei bære 1 tonn med telefonlinje samme veien. Og så en honnør til Eidsdalingane, for at Oaldsbygdingane skulle få forbindelse, så bar eidsdalingane telefonstolper og telefonlinje opp ifra si side, et realt slit det også. Berre for at naboene skulle få telefon. Det gagnet også dei på Åkerneset, for dei heller hadde ikkje telefon, men ga signal til Oaldsbygda med flagg eller bål for å gi et hint dei trengte å ringe og kom rodde over. Men når det vart fraflytta her, så hente televerket alt utstyret, bygda var herved øde, og det var i 1953.
No er det som fritidsboliger alt sammen, og noe turistene ifra utallige cruiseskip peker på og undres over at det en gang har bodd folk der, uten veiforbindelse i fleire hundre år. Lite veit dei om alt slitet som foregikk her, samholdet og gleden folk hadde. Om gardene skiftet eiere, så var alle velkomne her og tatt inn i fellesskapet. Mor trur at det ho kjem til å huske best ifra Oladsbygda om folket, så er det samholdet.
Det er ikkje berre for å krysse av "vært her" og kan sei at har besøk garden at mor ville hit, men det er å kunne sjå sjøl, føle plassen, og få den historiske følelsen. Og når du har vært en plass sjøl, og så lest en del om plassen, så sitter det bedre, for du har en knagg å henge det på, og en grunn til å lese om det. Historie og følelse for historie læres best av å oppleves, og for at historie ikkje berre skal forbli i ei bok, så må man oppsøke. Mor har funnet en glede ved å oppsøke plasser, lese seg litt opp først, lære litt meir, og dermed når ho er der så sitter det bedre, for det gir mening om du skjønner. Så mor sitt spørsmål til deg er da, har du vært på ei nedlagt seter noen gang og faktisk leita opp i ei bok og funnet ut kor lenge den setra har eksistert, når den vart nedlagt, og kva dyr som gikk der? Ofte kan du finne utrulige historier om hendelser og om folk.
No har dei vært her en stund, og rekner med at tunet på Stokke omtrent er tom for folk, og oppryddinga er i gang. Dei må rekke båten også, ikkje berre å stå landfast her, og gjenta noen av dei store bragdene der folk har tatt seg over fjellet i all slags vær og gått milevis for å komme fram, har ikkej dei tenkt å gjere.
Dei lurer litt på diverse far og oppmurte ganger ved kvernhuset. Dei fann også fleire møllesteiner både på bakken, og brukt som trapp til kvernhuset. Kor mange kvernhus som har stått her, aner dei lite om, men dei såg vel 4 steiner, og den eine står inni det restaurerte kvernhuset.
Attgrodd møllestein, gjordt sitt her i livet egentlig.
Rekk å vise deg inni, slik du får sjå korleis det ser ut her. Fullstendig restaurert og slik det skal være. Mangler berre å lede vatn i renna til kvernhuset.
To meget fornøgde som har fått med seg alle gardene, historie og fått opplett på en ellers grå start på dagen. Kunne ikkje bedt om meir denne dagen, bortsett fra skulle ønske dei fekk med seg innleiinga på stemnet og det som vart fortalt da. Håper mor har lest seg gjennom det som vart fortalt.
Og dei tenkte riktig, tunet på Stokke er omtrent tomt for folk, mange har allerede tatt en båt og blitt skyssa tilbake. Opprydninga er i full gang også.
Og han som var dagens vert, takka pent for seg på trappa si til dei siste på tunet. Tusen takk for at du tok imot heile sulamitten og åpnet både gard, heim og dine tanker om Stokkegarden.
Dei traff på guiden som skal ha turen til Horvadraget, og vart stående å prate med han ei stund. Det blir en ganske så intim tur, med en guide mor og Mormor virkelig fekk sansen for. En livlig kar med glimt i øyet, masse lærdom, og som skal bli utrulig kjekt å lære av. Gleder seg virkelig til neste tur om 1 uke faktisk! :-D Så var det ned stien, nesten uten folk denne gangen, og litt mindre glatt.
Ser du, litt mindre mose? Hjelp å ha stemne når stier gror att :-P
Røde kors står enda og blir der til siste person har forlatt plassen. Heldigvis kunne dei melde om ingen skadde eller noe, vært et rolig stemne. En ting er sikkert når mor ser på Mormor der ho stødig raser ned stien, til Horvadraget skal mor også ha med seg broddene sine. Vart anbefalt å ta med hansker også pga brennenesler.
Når dei var vel oppi båten, så var det en som fortalte at mor hadde en blindpassasjer, igjen. Lille søte, kva skal du bli tru? Folkene trudde mor kom til å hive den overbord, men da dør den jo. Så den vart studert, og lagt trygt slik at den skal få bli med til Hellesylt, for no kan ikkje mor gå iland med den. Er ikkje den sin skuld at den havnet her, og den trengte nok ikkje å flytte herifra pga den nye tiden etter krigen og samfunnet si utvikling. Den aner lite om at plassen den er født på var folkerik en gang.
Så en båttur på ganske rolig fjord får den være med, flytte ifra en øde bygd, men fremdeles med liv i form av fritidsboliger og folk som ivaretar plassen og bygningene.
Siste blikk til Oladsbygda, og sender en takknemmelig tanke til Storfjordens venner som arrangerte stemnet og gjor det mulig for mange å komme hit og oppleve og lære. Har vært utrulig kjekt på alle måter. Mor og Mormor leker med tanken på å stille som dugnadsgjeng til neste års stemne, kor det no skal avholdes. Klaffer det med gut, så hadde mor nok ikkje hatt noe imot å jobbe dagen før som hjelp, ei heller å stille opp under stemnet. Dette her er noe som burde oppleves!
Og sånn for sikkerhets skyld, har prøvd etter beste evne å sette sammen hendinger, steder og årstall så godt mor kan med notater, 4 bøker osv, og håper at ting er så korrekt som mulig. Om noen ser en feil, så tar mor gladelig imot rettelser :-)
Storfjordens venner, nok en gang, tusen takk for meg, gleder meg stort til neste eventyr og lærdom
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar