Ljøbrekka på Stranda via Båsenibba er for mor den fineste turen på Stranda. Den hadde ho lyst til å gå i år også, men da ilag med gut. Han har vært over den brekka fleire ganger, men da alltid hatt med bæremeisa, og no er han 6 år og går sjøl. Klarer han en så lang tur tru, og spesielt det å gå opp til Båsenibba også, for det er tilsammen en tur på over 10km. Klarer gjer han, men motivasjonen er noe annet. Dessuten så skal MissT være med, for ho skal sanke Stikk ut koder og har aldri gått der. Så slagplanen var å lage et skattekart til gut der det står Minecraft tvers over, for det er noe han er meget opptatt av for tiden. Kjøpte inn en minecraft bamse, pluss en pickaxe, pakket inn i 2 pakker og gjemte i sekkene. Og lørdags morgen så våknet mor til at en gut kom springende inn på soverommet med et papirfly som hadde flydd inn vinduet hans på natta, og det er et skattekart!! :-D Trur du det var en som var giret på tur?? Og tross møtte på et par utfordringer på turen pga snø, så var det faktisk gut som nektet å gi opp, han skulle på toppen uansett. Han var i det mest strålende humøret noensinne på tur, og faktisk sprang ifra damene opp fjellet....<3
Vart et enkelt skattekart, tegna på 5 minutter, brettet som papirfly og lagt på sengekanten til gut. Han sover med åpent vindu, så det var en enkel sak ;-) Merket med skatt nr1 oppå sjølve brekka, slik hadde et mål i starten. Så tegna inn skatt nr2 på toppen av Båsenibba, og merket Viktig. Gut lurte veldig på kor dette var, og mor leita fram kart og viste gut. Han skulle dit idag, for minecraft er veldig viktig! Problemet var berre at tåka lå laaaangt ned i fjellene enda, så måtte vente noen timer.
Men når tåka endelig letta, så bar det rett av sted til Stranda med 2 biler. Kjørte MissT sin bil der turen ender, ved utsiktsplassen og turistplassen på Ljøen. Det er omtrent med det samme når du kjem ut av første tunnelen ifra Stranda. Du kjem da ned den veien du ser til venstre.
Så var det å kjøre gjennom tunnelen igjen, for å parkere mor sin bil på parkeringsplassen som ligger til høgre, rett før tunnelåpningen ifra Stranda.
Parkeringsplassen er stor, og et stort skilt markerer veien du skal opp.
Gut og MissT studerer kartet for kor dei skal, viktig å sjekke, slik at dei finner fram. Gut har allerede forsikra seg at dersom noen finner noe skatt, så er det han sin. MissT er hanket inn som "leitemannskap" av gut, fordi ho er flink til å leite. Både mor og MissT måtte humre litt over gut, for det gjelder jo å sikre sitt før start :-)
Det jobbes med veien her, og en diger haug måtte bestiges, kun fordi den var der, ikkje annet. Han plukket en søt blomst til mor med det samme han var der, og mor fekk en god klem på kjøpet <3
Veien opp, mor kaller det vei, for sti er det ikkje lengre, er lett å gå. Er ikkje lov med motorisert ferdsel, men en atv kjører glatt opp her.
Veien går omtrent opp langs elva, og om du ikkje ser den, så hører du den heile veien opp.
Dei er absolutt ikkje aleine på tur her, det er veldig mange som går her, så er du aleine så er du heldig. Men problemet til gut er jo at så masse folk som er i området, så kanskje noen har funnet skatten? Så ale som kjem imot blir grundig studert om dei har en skatt i hendene. Her kikker MissT og gut etter om dei der har funnet noe. Ser ikkje sånn ut, for har tomme hender. Møtte også på en arbeidskollega av mor som hadde vært på toppen av Båsenibba, og han kunne bekrefte at han såg en skatt på toppen, men lot den ligge. Du skulle sett ansiktet på gut, han omtrent måpte, og du såg at her var det en som skulle opp!
Sjøl om han skulle opp før folk fann skatten, så var det tid for både leik og tull. Han skulle holde begge i hendene og hoppe, sjekke rør om man kunne krype gjennom, eller som her, springe etter mor med snø for å fryse leggene hennes, og gjerne kaste snø på ho. MissT slapp unna snøen ho, og berre lo av dei begge.
Enda en snøflekk, og mor skjønner hintet når han springer mot snøflekken. Her får ho berre komme seg unna, og det fort! Du hører kan kniser for seg sjøl allerede, berre ved tanken på planen sin. Din lille ramp!
Etter både kastet snø etter en småspringende mor, og klappet snø på bare legger, så var det fred og fordragelighet mellom dei. Siste svingen av veien kuttet dei og tok gamle stien opp.
Oppå kanten står det ruiner etter 2 bygg, og oppå der får du fin utsikt ned Strandadalen. Der mor går, der skal gut også gå.
MissT står og venter på dei to som er ute og klatrer på murene. Bak henne står restene av skuret. Mor ser at dei forfell meir og meir for kvart år ho er her. Du skal videre den veien der, og du ser no kanten på brekka, du skal faktisk oppå den kanten du ser der bak.
Du går under 90m før du kjem til Herdalsvatnet 602moh. Dei måtte no ned til vatnet og pauseplassen der. Det står en benk der, og der har faktisk mor og gut telta ei natt også. Sjekke badetemperaturen er viktig.
Der ser du benken også, veldig fin plass for matpause. Gut ville vasse, og mor sa først nei, for dei kom seg veldig seint avgårde. Men når ho til slutt sa ja, da ombestemte han seg, og ville ikkje. Ja ja, du bestemmer sjøl gut. Kanskje vatnet var for kaldt likevel, eller ikkje like gøy når man får lov?
MissT og gut går og kikker opp på svingene dei skal opp snart. Det er over 20 svinger opp, og det er et stykke opp syns gut. Mor forklarer at det er oppå kanten der at første skatten ligger. Visst du kikker nøyere etter så ser du svingene over hodet på MissT.
Stakkars benk, den har fått seg en trøkk i vinteren. Snøen har nok vært litt for tung, så den er ikkje brukendes lengre.
Her i dalen er det ganske så vindstille, sola skinner, og det er faktisk berre å nyte turen og området. Er det en varm dag så er det nesten trykkende å gå her, spesielt opp brekka.
Da var veien på en måte over, og over på meir grasdekt sti. Blir i alle fall smalere, og ser at det ligger noe snø i svingene på vei opp enda. Mor er litt spent på korleis gut kjem til å takle svngene opp, for det er nok her han kjem til å bli sliten tenker mor.
Starten går uten problem, for starter jo med å gå på snø! Og du veit kven det går utover? Jo, mor....
Mor peker opp til målet. Dit opp skal dei, og ser 2 personer heilt øverst der oppe. "Oi...." kjem det ifra gut "Det var langt opp." Er berre å ta det med ro, så kjem man seg opp, og der oppe ligger første skatten hinter mor på.
Det vart brukt litt tid på å sparke snø, kaste litt, og i det heile undersøke ting. Så starter man med å telle første svingene, om han fann alle tallene på vei opp? "2!!" roper gut når han finner steinene. Nr1 lå under snøen, så den måtte dei hoppe over.
Men mors bekymringer var berre å glemme, for gut gikk på han og koste seg der han gikk. Praten gikk, humøret er på plass, og det leites etter neste tall.
Ups, meir snø! Gå lit tilbake og gå en snartvei, en rett opp siden, og det er sånt gut liker. Utfordring å klatre rett opp, og jo vanskligere, jo bedre syns han.
Han har telt seg fram til kva nummer sving det skal være, tross noen lå under snø. Litt mattetrening er ikkje å forrakte på tur. "Nummer 7!" roper han, og fortsetter videre. Tenk at dette her faktisk var postveien til folk, og tenk deg datidens utstyr heile året rundt!
Trur ikkje dei da tok snarveier opp som gut her gjer, med posten på slep. Litt vanskelig å vite nøyaktig kor høgt toppen av brekka ligg, men ifølge norgeskartet så er ligger toppen på 780moh, så har du Herdalsvatnet på 602moh, så sjølve stigninga opp er på ca 178m.
Sving nummer 8, og du har allerede komt deg et stykke opp i høgda. Herdlasvatnet ligger så fint til, midt i dalen. Fekk lyst til å telte igjen.
Oi, kva har skjedd her da? Deler av stien har rast ut akkurat her, så her gut må du klarte over, eller rundt. Ei utfordring? Berre gøy for gut, og vips så er han forbi med et stort smil.
Sjå svingane ned da! Dette her har dei no gått opp, og lengre skal dei. Berre tenk deg at denne lille biten her var en del av den Trondhjemske postruta, altså postruta mellom Bergen og Trondheim, ei rute på 800km. Og her vart det gått heile året gjennom. Det hendte faktisk at dei måtte legge et tau i brekka her på ca 245m, og dei måtte bruke tauet for å komme seg opp og ned brekka her. Mor nøyer seg med å gå her når meste av snøen er borte, for det bruker å være et skummelt overheng av snø på vinteren.Det er på en måte litt historisk vandring gut er på, uten at han veit det sjøl. Mor tenker ofte på det når ho går her, og håper at når gut blir større, at han da også blir med og da kan ho fortelle han det. Historie læres best når den oppleves ;-)
No ser dei kanten der oppe veldig godt, det nærmer seg virkelig! Dessuten, så meiner gut at det er på tide med en liten pause. Så dei fann seg kvar sin stein. Faktisk så vart det bygd hest og kjerrevei her ca 1862-63, men er ikkje så masse som minner om det lengre. Veien har fått en del julig over årenes løp og rast ut litt no og da. Mor lurer på korleis i alle dager dei kom seg opp og ed her med hest og kjerre.....
Ei stang stikker opp, og gut lurer på kva det er for noe. Mor sier at det sikkert er restene ifra da dei brukte veien som postvei. Gut kikker rart på mor. En dag gut, da skal mor forklare deg det.
Stigtrinn i bergveggen også. Det må være før det vart kjerrevei i 1862, så det der er gammelt!
No er dei så langt oppe at mor ser skiltene til stien videre. Gut peker opp på fjellet, er det toppen han skal på? Mor bekrefter at det er toppen av Båsenibba, og dei får sjå om dei skal dit opp. Gut sier enda at han skal dit, for der ligger en skatt til.
Oppe! Juhuu! Du ser stien videre til Ljøen, du skal rundt den kulen av et lite fjell du ser der bak. Det er Sætrenibba på 832moh, og du skal rundt den til høgre for den.
Men gut er ikkje her først og fremst for å gå dit, han er på skattejakt han, og no letes det etter skatten. Men kor kan den være tru? Mor og gut leiter framme på kanten.
Han las først det som stod på steinen: "Ørskog 4 mil." Det var merket til postmannen. Men ser du noe bak den steinhella framfor føttene til gut? Han gjor det ikkje ;-)
Og bak steinen, der lå en flat og brun pakke. Full i iver og stort smil, så pakkes det fort opp. Kva er det tru???
En stolt gut pakket opp en picaxe! Sånn har han ikkje, og no kan han "mine"! Han følte seg litt tøff, og testet den ut på en heilt firkantet stein, slik som det er i minecraft. Han syns at det var virkelig verdt turen opp!
Men skal han ha krefter til å finne neste skatt, så må han få inn litt mat også. Kva passer bedre på brødskiva enn Fjellbris skinka ifra Stranda? Gut foretrekk tuba med nugatti, ikkje overraskande.
Etter inntatt litt påfyll av energi, og trussel om ingen meir skattejakt uten han spis opp, så var det å kikke på stien videre. Dei skal ikkje føle stien videre til Ljøen, men stikke stien mot Timbjørgane. Stien går bortgjennom siden som dette, men der ligger det snø enda. Det var ikkje heilt bra, for den snøen har vel bratt helling, og mor har ikkje lyst til å ta gut over den. Glir han der, så fyk han rett ned siden. Mor sier til gut at kanskje skatten ligger en annen plass, eller at dei ikkje treng å gå opp der. Men det er gut slett ikkje enig i! Han skal på toppen og finne skatten. Ja ja.... det går vel an å gå over og rundt snøen? Dei får forsøke.
Berre å følge skiltet, og håpe det går greitt. Mor har aldri opplevd gut så bestemt på å komme seg opp på en topp før, så et forsøk skader vel ikkje.
Ser det kanskje ikkje, men snøen er bratt, og glatt. Er et spor over, men mor tar absolutt ikkje gut over der.
Det gikk ikkje fort rundt snøen, og han hadde streng beskjed om å holde seg nært mor, og deler måtte han holde mor i handa. Så når komt rundt snøflekken og nesten nede på stien igjen, så smiler gut bredt "Det der var da ikkje så vanskelig vel?" Neida gut, mor skal berre roe ned blodpumpa litt.
For når du går i siden her, så ser du rett ned på svingene i brekka. Denn vises utrulig godt når du går her. Tenk den hesten og kjerra som var opp dei svingene der, beundringsverdig. Men det varte berre i 4 år da, for da vart postveien her nedlagt. Grunnen? Dampskip tok over posten mellom Bergen og Trondheim.
MissT kjem etter dei, sier ikkje så masse, for slepp vel knapt mellom med alt gut har å prate om. men en ting er tydelig, ho koser seg på tur :-)
Mor og gut koser seg også, han er jo på eventyr og er i så godt humør at det er heilt utrulig! Han går på som han var fullstendig utkvilt og full i energi. Spinninginstruktøren MissT som er forkjølet har mindre pust enn vanlig, men gut går ifra alt som er. Mor må be han roe seg ned attpåtil.
Etter passert snøflekken her også, så er gut inne på stien igjen. Mor lurer virkelig på kva som har skjedd med gut der han langer avsted, heilt ubesværet og full av energi. Han har snart gått 6km allerede.
Å nei! Det er snø akkurat opp siste biten til toppen også :-( Og det der såg litt verre ut en berre gå ved siden av. Mor har ikkje lyst til å snu og gå rundt den snøen ved brekka heller, og gut sier at dei kan no berre prøve?
Nydelig ja, det er utsikta ifra Båsenibba også, da skal du sjå munningen av Geirangerfjorden. Men da må dei langs snøflekken her først, og det er bratt ned siden her. Mor ville ha dette trygt, og nei, mor er ingen hysterisk hønemor, men det er veldig bratt utenfor, og det kjæreste du har er dine barn. Derfor så sendte mor MissT først, slik at gut ser kor han skal gå og ikkje går for fort ifra dei. Så kan mor gå rett bak gut og passe på.
Det er sånn ned her, så tar ingen sjanser. Og ingen bilder her, her skal det passes på. Ingen pickaxe i handa på gut heller, den vart nøye festet bakpå sekken, og dobbelsjekket av gut at den var fast.
Mens dei alle 3 går og prater, så kikker dei ned til fjorden. Ser du alt det gule der? Det er pollen. Ikkje rart allergikere sliter for tiden.
Akkurat oppe på toppen så er det litt bratt utenfor når du går i stien, egga er litt smal her. Mor held gut i handa, og han får kikke litt utenfor. Oi!!!! kom det ifra gut, han syns det var veldig langt ned. Du er tross alt på 900 høgdemeter, og det er rett ned til fjorden.
Sjekk den fornøgde dama her da! :-D Ho har smilt så lenge no at mor frykter vonde munnviker på ho ;-)
Gut har begynt å leite han, og mor og gut leiter ilag, mens MissT skulle "leite" lengre borte. Sjekke alle groper og sprekker, for skatten må no være her en plass.....
Til slutt så fann han en stor brun pakke nesten under en stor stein. Etter gliset å bedømme, så er han veldig glad for innholdet! Det er hunden i minecraft, en sånn han ønsket seg!
En litt overveldet MissT over utsikten, tar sin vanlige seier, en colaboks som ho bruker å gjere på topper. Trur nok ho ikkje hadde forventa seg en sånn tur og utsikt, og tviler på at ho angrer på denne turen. Ho er en glede å ha med på tur altså!
Mor fisker fram en liten kransekake ifra sekken, for dette her er en spesiell anleding altså, det må feires! Være oppå her med gut og MissT på en så utrulig flott dag, kunne nyte utsikta her, sjå inn Geirangerfjorden, og det er 3 stykker i utmerket humør.
MissT finner seg til rette, og mor ser at ho dett heilt vekk der ho sitter. Mor kjenner at ho smile for seg sjøl, for det er så godt å sjå dei du er glad i ha det bra og koser seg. No har MissT det veldig bra.
Han her berre gliser og nesten småhopper i glede, som han sjøl sa, det er nesten som julaften! Bamsen der blir nesten yndligsbamsen no, og den får en masse kos og klem ifra gut.
Mor er verdens heldigste mor <3 <3
Mor går litt nedenfor pauseplass kanten, trygg plass altså. Da er det en gut som er framme med pekefingeren og sier at mor får ikkje gå lengre ut på kanten, og får medhold ifra MissT. Mor rister litt på hodet over dei to, ho ser framfor beina sine at det er en del å gå på, ingen fare. Men godt å høre at dei er bekymra for mor da, dei passer på <3
Ikkje berre gut som får kransekake, hunden må no også få, må passe på sine kjære. Mor er glad for at han likte skattene sine, at mor faktisk klarte å finne noe som gjor han så glad.
Dei vart sittende en ganske god stund på toppen og berre nøt utsikten. Å ta denne avstikkeren her opp på Båsenibba om du allerede skal gå Ljøbrekka, det er absolutt verdt det. No er dei nede ved den spesielle varden på vei ned. Trur denne lille toppen her har eget navn, Ljønibba. Kul varde? ;-) Mor og gut blir små der nede. Den som tar bildet er MissT, skal mor vise deg kor ho står? Vent litt.
MissT står faktisk oppå der! Mor ropte at ho skule stå stille, så skulle ho vise ho etterpå korleis det såg ut der ho stod. Ho vart litt overraska sjøl da mor viste henne bildet.
Gut rev å maste på mor over noe, og da mor kikket ned, så var det en temmelig hårete og stor larve! Gut syns det var litt ubehagelig å ta på den, men den var både rar og søt samtidig. Kva flott sommerfugl skal den der bli tru?
Det kan føles litt bratt ned her, dei minste treng nok ei hand å holde i. Mor kjem nok til å låne gut ei hand eller to på vei ned.
Gut vil no aller helst klare seg sjøl, og hunden skulle ikkje ned i noen sekk stakkaren, den skulle han bære sjøl og passe på.
Akkurat rett ned her litt vanskelig om man har korte føtter, så trengte ei hand. Gikk veldig fint da, berre man tar det med ro.
Kan no berre gå ned her, litt der sier gut som om det ikkje var noe problem. Kva er vel et problem for en gut på 6 år som har komt seg heile denne veien her opp? Ned er vel da det letteste saken av alle.
MissT sitter og dingler med føttene mens venter på at gut og mor skal komme seg ned en avsats. Men trur ho dingler meir med føttene berre for å nyte utsikta ;-) Trur denne utsikta tok henne med litt overraskalse, at den var litt meir flott enn ho forestilte seg.
Et par plasser fekk gut beskjed om å stoppe opp og vente på mor, mor syns det var litt bratt ved siden av til at han skulle få gå der heilt aleine. Og så får dei nyte utsikta ilag, og dei kan prate om det dei ser. Akurat det er veldig kjekt etter kvart som han veks til, dei kan prate meir om det dei ser, lure på ting ilag, og undre seg.
Sjå der da! No kjem første cruiseskipet ifra Geirangerfjorden også. Den vart litt liten syns gut når han er så høgt oppe. "Du er faktisk 900m oppe no gut" forklarer mor. "Nesten 1000m det" sier ho. Da måper gut, for tusen det er et stort tall.
Når du kjem ned ifra Båsenibba, så kan du ta til høgre og litt over snøen der og gå rett bort på stien. Mor hadde mest lyst til å ta med MissT og gut ned til vatnet, for mor syns der er så fint.
Mor skulle liksom lede, men stien er så god at gut finner fram sjøl.
Sånn ser da toppen ut etter at du har gått ned. Går heilt fint å gå opp her også, men det har mor enda ikkje gjordt. Men den ser litt ubestigelig ut når du står nede og ser opp. Gut syns den var tøff ;-)
Gut er vant med å ha hunden på tur, og den elsker snø og bruker alltid å rulle seg i snøen. Det måtte da hans hund også få lov til, og han rullet den i snøen som hunden bruker å gjere.
Elveosen til Nykjevatnet er ikkje akkurat spetakulært, men søtt på sin måte. Litt busker gjer at du ikkje akkurat får utsikt her ned til fjorden.
Sjølve Nykjevatnet 739moh ligger så stille at gut kan speile seg. Han sitter på steinen ilag med hunden sin og kikker etter fisk. Du ser fisken meget godt her om du står stille og speider litt. Det som speiler seg i vatnet er fakstisk Nokkenibba, den er akkurat stor nok til å kikke over kanten.
Det går en slags sti langs heile vannkanten på høgesiden av vatnet. Venstresiden er litt verre å gå. Dei speider stadig etter fisk, og gut sjekker nøye etter, for mor såg en fisk som pilte avsted da dei kom gående.
Mor observerte fleire fisk mens dei gikk, dei er små men raske. Gut sier at han såg en eller to, men mor er no ikkje så sikker.
Sætrenibba lager stilig mønster i vatnet. Artig med mønsteret av snøen i kontrast til det mørke, minner om mor kunst og håndverktimene på barneskulen. Husker du? Da du hadde maling på eine siden, og så bretta arket i to? Ofte lagde man sommerfugl, men dette her kan sjå meir ut som en blekksprut eller manet.
Gut stoppet brått i stien og ropte ut. Et dødt lemen lå midt i stien, og det såg ut som den har lagt der lenge også. Stakkars liten mente gut og kikket på den.
Stien videre ligg der borte. Den kjem ifra høgre, og går rett ved vatnet. Stien langs vatnet går heile veien rundt, om enn litt svak sti. Du kan også skråe opp til høgre og komme tidligee på stien, men da går du lengre. Det triste er at sola går ned no, dei er litt seint ute på denne turen her, men måtte vente på at tåka letna. Om blir litt kjøligere, det gjer ingenting for klær har dei med seg. Det glemte mor å fortelle, det fjellet der bak er Kvitegga 1489moh, og må ikkje forveksles med Kvitegga i Norangsdalen.
Mor stopper stadig opp fordi det er så flott å sjå etter kvart som dei går rundt vatnet. Fleire fjell dukker opp, fargene forandrer seg, men vatnet er fremdeles like blikkstille.
Det er nesten som magi å gå her og kikke. Det er sånne øyeblikk som sitter att etter du har gått en tur, fått opplevd litt naturens magi.
Et naust? Gut stopper opp og kikker, lurer på kva som er inne i der?
Mor løfter han opp slik at han får sjå inn dei store sprekkene som er der. Det henger en mengde med garn der, er en båt også og annet utstyr. Her er sikkert en del små fisk som trengs å tynnes ut.
Så hopper dei av stien langs vatnet og går opp på sjølve hovedstien. Ny oppmurt+ Mor stusser virkelig, for slik var det ikkje da ho gikk her året før.
Å nei.... det har blitt en autostrada av vei av stien :-( Mor blir faktisk lei seg der ho går. Ho likte det sånn som det var, koselig å gå. Riktignok litt vått i sstien nærmest vatnet, men ikkje verre enn at du hoppet litt over. Men dette her? Ikkje koselig på noen måte, og direkte kjedelig å gå. Sånn vei du kan kjøre atv på, og er berre en transport etappe å gå. No mistet mor en del av gleden rett og slett. Mor liker ikkje å gå grusveier på noen måte, kun i nøden i regnvær og våt ute, ellers skyr ho dei. Dette her er virkelig å tilrettelegge fjelltur for at alle skal kunne gå. Er ikkje fjelltur lengre på en måte. MissT ser og hører på mor at ho er litt trist no, mor skjuler ikkje skuffelsen sin. Om det en gang gikk en kjerrevei her, hva så? Må den på død og liv byggast på nytt? Det lå noen oppstablede firkanter i stein langs stien før som mor gikk og undret seg over kva var. No er det sånne firkanter langs heile veien og satt ned store påler. No veit ho ikkje kva av dei som er dei orginale, og kva av dei som er bygd opp nye. Historien forsvvant for mor rett og slett. Kunne dei ikkje heller satt opp et skilt som viste korleis det var før slik at folk forstod kva det var, enn å bygge nytt? Beklager du, vart en del syting og surmuling. Alt dette blir berre mor sin personlige mening, der er nok dei som jubler for lettgått vei, enn sti.
Ho sukker for seg sjøl, kikker utover vatnet, prøver å glemme veien, og heller nyte det flotte landskapet.
Men det er litt vanskelig å sjå bak seg og sjå veien og dei oppmurte firkantene med stokker som lyser opp i terrenget, det flotte landskapet her. Mor får heller la være å gå denne turen her på noen år, kanskje det gror att.
Issa, glem det der, for no er det å fokusere på veien framover. Rekner med at det der er siste snøflekken på heile turen, og rekner med at gut kjem til å kaste litt snø, eller la hunden sin leike i snøen. Ljøsetra ligg bak der, og runde ned til venstre. Du skal faktisk rundt heile Sætrenibba.
Riktig nok, hunden fekk leike seg i snøen, og flyge litt. Veldig kjekt å sjå at bamsen fallt sånn i smak hos gut, og sjå kor han koser seg, prater i vei, og har en framdrift som er beundringsverdig. Turen blir jo på over 1 mil, men han virker heilt uanfektet over tilbakelagt over 7km allerede.
Det er 2 stykker som muntert går ned mot Ljøsetra, hunden får springe litt på veien han også. Gut viser MissT kva rakettfart hunden kan få, nesten så det fyker støvskye bak den.
Og etter litt så ser dei faktisk Ljøsetra også. Den ligger nesten utpå kanten, ikkje noe stup der altså, men den ligger slik at du får utsikt inn Geirangefjorden, og ser Sunnylvsfjorden.
Gut får virkelig fart på seg, for han skal finne en fin plass å ta siste rasten.
Nede ved setra og ser oppover. Slik ser da veien ut opp til snøflekken. Snøflekken ligg altså til høgre rundt fjellet.
Kva passer vel bedre å spise enn akkurat denne sjokoladen her? Mor har spart den til en spesiell anledning, og det syns mor er no, ved innløpet til selveste Geirangerfjorden. Sjokoladen er laget og solgt i Geiranger, smaker utmerket!
Mor gikk litt nedenfor hyttene, og ser da veldig godt til Båsenibba som dei da har vært på. Ser du den lille spisse toppen som fremdeles har sol på seg? Det er Båsenibba.
Mor roper opp til MissT som sitter ved hytta, at ho måtte komme ned, slik at ho får sjå kor ho har vært. Både ho og gut kjem ned, og det var med et stort smil ho får sett kor ho faktisk har vært.
Gut har no spist sin del sjokolade og kjeks, mor også. Damene har fått skiftet litt klær, for vart kaldere. Da var det berre å gå mot løpestrenghuset, og fortsette på veien ned.
Da ser dei at ifra Hellesylt kjem et cruiseskip, og et ifra Geirangerfjorden. Diskusjonen vart da kva skip kjem fram først, eller kræsjer dei? Dei tipper kvart sitt alle 3, så gjenstår det å sjå.
Veien ned er selvfølgelig også grusvei, skal visstnok være 33 hårnålsvinger ned. Mor har ikkje tenkt å telle.
Den slynger seg nedover, og nedover. Før så måtte du passe deg for løpestrengen som gikk i forskjellig høgde over stien, no er den borte.
Mor var klar over at det var grusvei opp til setra, for dei holdt på å bygge den året før da ho var her, men hadde aldri trudd den skulle gå heile veien opp, og heilt til sjølve brekka. Går no fort å komme seg ned da.
Litt meir spent er mor på der du finner restene etter et veiprosjekt. Dette her er ruinene etter 2 bygg til arbeiderene som jobbet med veien. Begynner å bli temmelig attgrodd i busker.
Skikkelig fint støv i veien, og gut får skikkelige støvskyer der han springer og halvveis slapper i svingen. Det støver rundt føttene på dei alle 3 fakstisk. Gut har det gøy i det minste.
Hmmm... mor kikker og lurer. Dei har faktsik bygd veien tvers gjennom dei store murene som var/er her. Var et veiprosjekt som vart påbegynt i ca 1937 og skulle gå over til Stranda, med tunnel gjennom brekka og komme ut i Herdalen, der brekka begynner. Det vart stopp i noen av krigsåra, men det gikk likevel seint etterpå, lite løyvinger. Så i 1953 så skifta dei taktikk, avslutta veien her og satsa på en tunnel lengre nede, som da vart norges lengste på 2,5km. En dag skal mor ta å gå bortover murene her, for dei er imponerende beine og flotte.
Trudde at murene på en måte var freda, men er vel ikkje gamle nok, så dei bygde dei litt om. Skal ikkje klage på at arbeidet som er gjordt no er gjordt dårlig, for har visst brukt 1 gravemaskin, 2 sherpaer, og en god del dugnadsfolk på dette prosjektet. Pent gjodt sånn sett.
Det er ingen tvil om at MissT og gut kjem meget godt overens, dei prater og fjaser og gut er heilt avslappet i hennes selaksp. Faktsik til tider så kunne dei to være iastnd til å rotte seg sammen i et pek mot mor, og det kan være skummelt.
Berre sjå alle svingene ned her da, det begynner å bli en del svinger, så 33 stykker tviler mor ikkje på.
Og den minste i turgjengen som burde være sliten, er den som faktisk springer nedover i full fart. Han har vist en utrulig til turglede på denne turen, og en energi en duracell-kanin kunne missunt han. Er ingen tvil om at han har hatt en fantastisk tur, både i turopplevelse, kos, prat, mestringsfølelse, og ikkje minst en gøyal skattejakt. Kan en gut på 6 år be om meir?
Klokka er nesten 21 på kvelden før dei er nede ved bilen til MissT. Ser slutten av turen no, og det er nesten vedmodig at den er over. Har vært en tur full i glede og utsikt, og mor er glad for at ho endelig fekk vise MissT sin favorittur på Stranda. Litt skår i gleden over den grusveien, men pytt, går du via Båsenibba så slipper du en del av den ;-) Kan ikkje anna enn å sei at har du lyst på en meget flott tur, så kan mor trygt anbefale den denne turen her, og Båsenibba er da høgdepunktet. Så kva sier man da? Jo, takk for turen, og ha en riktig fin tur når du sjøl går her ;-)
Står på kartet når ferdig å streke opp, 8km. Da er det ikkje medberegna stigning, svinging osv. I følge MissT sin gps, så svart tuen på gjengen på 1,1mil, så beregn 1 mil skal du gå over og ned til vatnet som gjengen gjor :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar