MrJ har kikket langt etter Aurdalsnibba denne vinteren her, og sagt mang en gang at han drømmer om en tur en klar vinterkveld opp dit. No er vinteren på hell, plussgradene har komt, og snøen oppe i fjellene har begynt å bli råtten, og det er planer om en teltnatt oppå der. Mor fryktet at snøen var pill råtten, og at dei kom til å slite noe innmari på vei opp. For først må dei gå 45min inn til fjellet, for veien inn er ikkje brøyta, pluss det er rett etter jobb for mor. Så er det bratt opp i starten, og mor rekna med dei kjem til å trakke gjennom en masse. Sleip og våt snø kjem til å suge ut alt av krefter med 17-18kg sekk på ryggen, og optimistiske MrJ som tippet en tur på 3 timer totalt, det forkaster mor fullstendig. Og det vart et blodslit, skal ikkje nekte på det, snøen var pill råtten som mor trudde, vart en overraska MrJ som såg for seg en ok grei tur og trudde snøen var bra. Oppå det heile så blåste vinden bra. Men når kom opp og fekk gravd plass til teltet i snøen, så var alt heilt greitt og alt slitet var verdt det. Ligge på 1126moh og sjå utover landskapet på kvelden er utrulig flott, likeså å våkne opp blant dei kvite fjelltoppene, magiskt!. Returen snakker vi ikkje om, like ille som veien opp....
Du kjøre inn til Sunndalen. Betaler 40k i bom, for du kom deg et lite stykke inn på veien, og idag hjelper alt! Målet er i siktet, og det er en lang tur framfor dei. Trenger ikkje starte med truger på, klarer nok et stykke før det.
Hit men ikkje lengre, og parkerer bilen ved ferista, og satser på den ikkje er i veien her. Ser deg i morgen bil!
Det er en overlykkelig hund som veit at han skal på tur, og fyker avsted med halen i været. Må huske å "lese avisa" langs veien, altså lukte etter kven som har vært der før han, og andre dufter.
Her er noen hytter langs veien, men ikkje så mange og det er tomt i dei alle denne fredagen.
Det er en litt sliten mor allerede i start, hatt en litt stressa dag på jobb, så heim og skifte, og rett på tur mens spiser mat i bilen. Sånn er det når man skal rekke mest mulig på kortest tid. Men er ganske så sikker på at det heile vil være verdt det. Ho er berre glad for at ho er på tur, og håper at ho ikkje har glemt å pakke med noe.
Når dei går nedenfor fjellet, så både hører og ser steinras, og begge to er ganske så enige om at å gå nedenfor der i desse tider, er lite lurt. Berre å holde seg på veien.
Mor ser ned mot sentrum, tar en stund å gå inn til fjellet, og ser på snøen på veien, at det nok er en stund til veien er snøfri. Snøen er glatt å gå på, og trakker litt gjennom. Prøver å sikte på et gammelt skuterspor som er hardere å gå på.
Har fått på trugene og komt seg inn til Eidemsetra, ingen folk her heller. Trur ikkje det er så masse i bruk her, men tenk på all aktiviteten som var her før. Folk og fe som yret på sommeren.
At det er vår er det ingen tvil om, for det klukker i alle bekkene som er, og MrJ prøvde å få hunden til å drikke før dei havnet på fjellet.
Endelig ser dei skiltet som er til høgre for veien her. Da er stien på den venstre siden. Da kan dei endelig begynne sjølve fjellturen :-)
Da er det berre å krysse grøfta, og begynne på stigninga. Mor kjenner at ho gruer seg litt, for veit at dette her kjem til å bli tungt!
Det er no det begynner å gå opp for MrJ at snøen er råtten, og at det var meir tint rundt trea enn han trudde. Dermed så blir det lettere å trekke gjennom også når du går mellom trea.
Der er noen bare flekker, og mor kjem på en tur der dei trakket bare skogbunnen med truger for en tid tilbake.
Det har vært noen før dei på trugetur, for der er spor, men når dei har vært der, det er noe annet. Sporene som gikk opp, har gått ned att også, så ser ikkje ut til at der er noen andre nn dei her no. Men den råtne snøen, dei suger virkelig kreftene av deg! Du trakker gjennom, sklir, går i oppløsning og har ingen hold i seg. Dette her går ikkje fort nei, og man må velge med omhu kor du går mellom trea.
Blir mangt et pust i bakken, mange, og da er det greitt å kunne få litt utsikt etter kvart også. Ser no inn heile Sunndalen som ligger i skygge. Ikkje så rart heller, klokka er 18 allerede og da er sola bak Langfjella. Men er sol på Revsdalshornet 1006moh da.
Altså, skal innrømme at no er mor ganske så sliten. Knall rød i toppen, føttene er tunge, og mor kjenner at ho er ute av trening med å bære tung sekk. Det vart som mor fryktet, tungt å gå, og starten opp er bratt. Veit ikkje kor mange ganger dei har trakket gjennom, gitt opp å telle. MrJ er også sliten.
Dei fulgte trugesporene som gikk på nedsiden av ryggen, og stien går på ryggen. Om det var lurt eller ikkje, det vil vse seg.
Dei hadde håpt at dei skulle rekke solnedgangen på toppen, men når ser på kva klokka er no, og sola sin posisjon, så begynner mor å frykter at det rekker dei ikkje.
Ikkje heilt som forventa MrJ? Han som trudde at snøen enda var ok, og rekna med det kom til å bli en grei tur. Mor hadde ikkje sagt noe på forhånd kva ho trudde, han skulle få oppdage det sjøl enn at det var mor som stadig var negativ til turer. Ho sa sitt kva ho trudde på forhånd, og det var det. Men han får no turen sin da, ser det ut til, ikkje verst berre det heller.
Snøen ser så myk og innbydende ut, himmelen med sitt softe lys, heilt til du trakker på snøen og banner innvendig. Men sånne syn er faktisk berre til å nyte, og alternativet til å ikkje gå på tur er lite fristende.
Måtte no fram på kanten for å kikke også, få utsikta. Ikkje skyfri himmel som det har vært siste dagene, så magisk solnedgang får dei dessverre ikkje. Men utsikta er heller ikkje å klage på, og bedre skal den bli etter kvart.
Da er det berre å følge ryggen oppover mot toppen. Det er ca 1,5t til dei er på toppen enda, så er berre å trakke seg i vei, om enn det ikkje går så fort.
Hunden sliter faktisk en også. Den med sin mindre trakkeflate plumper rett som det er gjennom. Han prøver å holde seg bak MrJ, men av og til tar han seg en avstikker for å snuse inn lufta, og får å få all utsikta.
Mor sa jo at utsikta kom til å berre bli bedre ;-) Det disige kveldslyset med utsikt til havet er virkelig flott. Tar en pust i bakken, og MrJ drar hetta på, det blæs bra. Kven skulle tru det? Dei har fått meir og meir vind til lengre inn i Sunndalen dei kom, og til lengre opp dei kom. Og heime var det vindstille....
Mor kjenner godt at det er tung sekk på ryggen, og at snøen er så pass råtten at den suger ut av deg kreftene. Du tenker deg om kor du går, prøver å sjå an terrenget for å spare krefter, og det går ikkje så fort med dei. Se også at det ikkje er så lett for MrJ heller, så er ikkje aleine om å føle at det er tungt. Han sleit meir i starten, men virker som han går seg til, mens mor var bedre i starten og no siger meir sammen.
Og det er en meir stille mor enn vanlig. Er det ikkje slik da, at man sparer pusten når man er sliten? Det var slik et stykke i starten at man gikk 20 skritt, stoppet opp, så 20 til, stoppet opp. No er det at man går litt lengre før stopper for snøen er ikkje så dyp her som lengre nede.
Trur ikkje hunden heller er noe by-hund. Ser ørene som flagrer i vinden, nasen som snuser inn duftene, og en som har det veldig godt. Sliten han også, men finner tid til å nyte likevel han også.
Å herlighet! Der ser dei endelig toppen! Altså, mor har vært opp hit noen ganger no, men det har aldri vært så godt som no å sjå toppen :-) Det skal bli så innmai godt å komme opp og få av sekken og få opp teltet!
En som virkelig elsker snøen, så er det hunden. Fleire ganger no har han lagt seg langflat i snøen, ruller rundt, gnir seg, og sklir nedover snøen. Og så ser du et lykkelig ansikt etterpå. Mor trur ho held seg til å være oppå snøen med sko eller ski på.
30 steg, pause, 30 steg til, så pause igjen. Veit du, mor sliter. MrJ sliter, og begge to har øynene festet mot toppen. Ingen av dei har tenkt å gi seg, dei skal opp. Dei prater mindre, og tanken på å komme opp før kl19 var forkasta for lenge siden.
MrJ har stoppet opp og ventet på mor, men no så kjenner mor at ho er heilt tom. Det er tomt langt inn, og kjenner at det ha vært ei slitsom uke på jobb der mor har ytt maks, og at ho kom rett ifra jobb no uten kvile eller noe. MrJ har fri denne dagen og har slappet av og lest bok, og pakket. Mor stresspakket kvelden før. Han fær berre gå, ho kjem etter, en eller annen gang.
Ho trekker pusten, kviler hendene på stavene, ser utover og tenkte på planene dei håpte på, å sitte ved teltet og sjå en magisk solnedgang. No står ho her, ikkje på toppen, føler seg så tom som ho ikkje har følt seg på lenge, og irritert på seg sjøl og forma som kunne vært bedre. Men samtidig så ville ho ikkje ha bytta mot sofaen heime beroliger ho seg sjøl.
30 steg til, sjå en annen vei. Irritere seg over at MrJ har krefter nok til å gå ifra ho, og banne for seg sjøl at han er mann og er større, sterkere og klarer meir. Pokker ta det å være dame inni mellom!
MrJ er no på toppen, det er nok 10min enda til ho er der, men opp skal ho. Lenge leve staheten! Egentlig så er ho tom, tom, tom, men ikkje pokker om ho skal gi seg eller sette att sekken. Ho skal opp på toppen med sekken sjøl. Hadde MrJ komt ned og tilbydd seg å ta sekken, så trur mor at ho berre hadde kikka på han med et blikk som sa meir enn ord, ho skal jaggu komme seg opp sjøl. Dermed basta! Hadde det vært fast bakke så skulle mor ha trampet i bakken berre for å konstantere det litt til.
Mor gikk ikkje rett bort til varden. Ho såg at MrJ kikket etter henne, men det ga ho blaffen i. Ho måtte berre kikke litt på utsikta ifra kanten og sjekke skavlene. Og så irritere seg 5 sekunder på at han var oppe så lenge før ho.
Men til slutt så trakka ho også seg til vardene og av med sekken, av med trugene, og fram med spaden. Litt stille mor skal ho innrømme og ser utover. Det er innmari flott her, virkelig, og skal bli godt å få spadd plass til teltet, slappe litt av, og lage mat. Fann ikkje sjokoladen i sekken, sikkert fallt heilt ned i bunn, hadde trengt en bit. Men får være, og det tomme hullet i magen som klager sin nød får vente litt til.
I kveldslyset så spar mor og MrJ, og det blåser godt her no. Har ikkje en sjanse å få opp et telt og ligge der uten å få gravd det ned. Det er meldt 4,7 i vind på toppen, og det er det garantert også. Den råtne tunge og vanskelige snøen overraska ikkje mor, men vinden gjor det. Den trudde ho ikkje kom siden det var så stille nede. Rart så annerledes det skulle være her oppe i forhold til nede.
"Er teltet så stort?" spør MrJ og lurer på kor bredt dei må grave. Mor sier det er større, må grave meir. Etter gravd enda meir, så leiter dei fram teltet silk at dei kan få målt opp. Og så skal no en leveg opp, den lager dei til mens dei graver. Varden er perfekt utgangspunkt til teltplass, for er naturlig grop rundt den, pluss den gir litt le for vinden.
MrJ held på å lae til soveplassene mens mor jobber med barduneringa av teltet. Også fikse leveggen som blåste ned. Vinden er varm også, så leveggen får harde vilkår.
Nærmeste dei får solnedgang er den knall blodrøde stripa sola lager. Får det ikkje fram på bildet dessverre, men fargen er blodrød og intens, og lyste fint.
Hunden følger etter mor, av en eller annen grunn så kjem han med en gang ho flytter på seg. Skal vel passe på tenker mor, men no kan han snu seg, ho trenger ingen dovakt. Trekk til deg blikket hund, privatliv? ;-)
Og så ENDELIG er det tid for mat! Sulten gnager dei begge to, og fram med brenner og Real turmat. Her var det å pakke lettest mulig og minst mulig, og en pakke Real turmat er midt i blinken.
Trur du ikkje at MrJ dro fram en flaske kvitvin ifra sekken?? Og det mor sin favorittvin :-D Real turmat og kvitvin smakte så godt at du kan ikkje ane det. Hunden vil også ha mat, og MrJ gir den sin rasjon.
MrJ lagde ei lita hule ved varden og tente telys som lyste opp i mørkret. Koselig med levende lys oppi fjellet også, levende flamme og varmt lys. Blåste ut noen ganger pga vinden der oppe, men bygde det til slutt delvis att for le. Vinden gjor at dei spiste inne i teltet også, ikkje koselig å sitte ute og blafre. Da heller kose seg inne i teltet og høre på teltet blafre.
Stemningsfullt? <3 Det var verdt kvart et slitsomt steg opp, kvar svettedråpe og sure lår som til slutt gråt, bannskap over råtten snø, og alle gangen dei trakka gjennom. Trur nok at hadde dei venta ei uke til, så hadde det ikkje vært mulig å komme seg opp på denne måten.
Belønningen er en stemningsfull kveld med lys i teltet, levende lys i lykta ved varden, og utsikt ned til bygda <3 vinden som rusker, og 2 slitne men fornøgde turgåere. MrJ er veldig fornøgd med å få oppfyllt ønsket sitt med en tur hit, sjøl om ikkje vart heilt slik han hadde ønskt seg, men trur ikkje han hadde bytta likevel.
Vart sein kveld likevel. Hard tur, graving, god mat med vin, nyte toppen litt, så er det berre å ta kvelden. En meget sliten men fornøgd hund får sengeplass og går rundt i ring før han krøller seg fornøgd.
Våkner tidelig den morgen, det er lyst, og mor sover dårlig når det er lyst. Men det som har vekt ho noen ganger, er faktisk vinden. Det har blåst slik at teltet har ristet som berre det, og 2 smell gjor at dei begge våkna på natta. Mor er sikker på at leeveggen i snø har fallt ned att, for vinden tar alt for bra i teltet. Ser at det er morgensol også, og prøver å knipe att øyenen. At teltet rister gjer ikkje mor engstelig, til det har mor hatt alt for mange vindfulle netter i akkurat teltet her. Men det er bråket som held ho våken.
Samme kva ho prøver, får ikkje sove meir. MrJ sover godt han, for han sover like godt om det er lyst eller mørkt. Det blir lagt kabal på mobilen for å få tiden til å gå.
Kva du sier hunden? Skal man gå tilbake til teltet no? Som han alltid gjer, går mor en plass, så er han med. Litt søtt er det no også :-)
Sjekk teltet da! Ser det ikkje trist ut? Tross dei la snø på kantene, bardunerte godt, brukte stein, så løsnet det pga snøsmelting. Leveggen som var 2m høg har smeltet vekk til en liten kant, så det er ikkje rart at det blåste sånn. Trudde veggen hadde fallt sammen, men nei, den hadde rett og slett smelta vekk i den varme vinden. Snøen i seg sjøl har fallt utrulig masse sammen også, og er slett ikkje så dypt som dagen før. Begge to er rett og slett sjokkert over alt som smelta i løpet av natta. Dei rett og slett rakk siste natta som omtrent er mulig å ligge i snø oppå her.
Sånn ser det ut inni et telt med 2 soveplasser, 2 store sekker og diverse rot. Ikkje noe polert og ryddet bilde, her får du sannheten gnidd inn ;-)
Det er system i rotet, og finner fram til frokost. Fram att med brenner for å koke vatn til kaffe , kakao, og til Real turmat. Tar en middag til frokost rett og slett. En av mors favoritter, kebabgryte. Og en skvett kvitvin attåt. Luksusfrokost? Litt frokost til hunden også, blir nok en hard tur ned att også, så litt energi til han er på sin plass.
Akkurat plass til bakenden i rotet på kvart sitt sitteunderlag, og nyte en frokost på 1000 m høgde. Er en heilt grei lørdags morgen.
Teltet er en vits å sjå på :-D Så trist at det er synd i det. Men kva sier du MrJ? Skal vi gå en tur oppå sjølve toppen og sjekke utsikta den andre veien?
Han hadde tenkt at dei kunne gå på toppen etter pakka sammen, med sekkene på ryggen. Mor hadde lyst til uten, og det gikk han til slutt med på. På med trugene, for trakker gjennom snøen enda, troos for den har bådåe smeltet og sunket sammen en god del.
Det er virkelig en nydelig morgen! Dette her er grunnen til man sliter seg opp på en fjelltopp, det å kunne få nyte dette her på morgen i fred og ro.
Gått opp på toppen og over til andre siden. Ser ned til Revsdalen og nyter til det fulle. Mor og hunden skuer utover fjellene. Kva sier du hunden, vakkert ikkje sant?
Det er faktisk 2 stykker som nesten er på toppen av Auskjeret allerede. Snart er det ikje særlig skiføre heller, så det er siste innspurt.
Her er ikkje skavel sånn som på toppen. Du kan gå utpå her, men det er noe inni mor som sier stopp likevel. Ho ser fint herifra ;-)
MrJ er på kikk. Dei hadde ikkje gått så langt ned eller til sides om hadde hatt med sekkene, og når man først er her oppe, så må man kikke seg rundt og syns mor. Vintertur hit er så pass langt å gå at det ikkje skjer så ofte.
Og du merker at du er høgt oppe også, som å gå på et tak, et kvitt tak med nydelig utsikt. Hunden spretter rundt i rein glede over å være her.
Ups.... der trakker han gjennom også, nok en gang. Skal bli en lang tur ned. Råtten snø før sola har fått tatt et skikkelig tak, lover ikkje bra for turen ned. Ser så vidt taket på teltet også, o no skal det pakkes sammen.
Mor klar for å gå ned att. Sekken er på plass, og heldigvis lettere enn på vei opp. Klare lår? Ikkje det nei, men det må berre fungere uansett.
Sporene ifra dagen før har blitt bra redusert, men du ser dei enda. Så er det berre å komme seg ned da. Nedover her, over den kvite ryggen der, og sjå kor masse som har smelta av snø nedenfor der.
Har ingen problem med å forstå at det er stor skredfare no, er berre å sjå på siden her. Snøen har fått rynker enkelte plasser.
Enkelte frister det alt for masse og trekker opp i fjellene likevel. Har ingen problem med å forstå det, for det kvite ligger jo så vakkert på toppene. Får seinere vite at en turgjeng fekk oppleve ras i Riksheimdalen, så er ikkje å spøke med. Noen gikk opp uansett, en gjeng snudde. Tok snøprofil ja, men fekk fortalt at det er nok ikkje snøen som gir etter på Tungremstindane, men da slipper heile siden. Mor heller held seg på trygg plass.
Apropos barmark, det var absolutt ikkje så bart som dette kvelden før! He gikk dei på snø, no er det bart, og begge to er overraska og berre står der og rister på hodet. At det skulle gå så fort å smelte, det trudde dei overhode ikkje.
Er bere formiddag, og greitt nok at det er sol, men snøen er så våt og glatt at trugene er meir ski enn truger. Dei sklir seg nedover siden, til tider får dei ikkje feste engang. Mor sine truger har tagger snart heile veien rundt, men sklir samme kva dei gjer. Her er det berre å ta det meget med ro, og velge vei ned med omhu.
Denne bekken var ikkje synlig dagen før, men samme kva MrJ forsøker, så følger det med så masse grums at det ikkje er drikkendes. Får vente til kjem lengre ned.
Kunne ikkje gå der stien er heller, for har smeltet så masse at det ikkje e angbart med truger. Ei heller kan du gå på føttene, for det er for masse snø. Så med en fot av gangen så sklir dei nedover. Litt som Bambi på isen, for plutselig så huker truga, eller du trakker gjennom, eller trugene ikkje stopper og du fyker avsted med stor sekk på ryggen. Balanse, kva er det??
MrJ stopper opp, har sklidd bra avgårde og henta seg inn akkurat før tok overbalanse. Skitt, er sett ikkje så lett dette her! Dei sleit seg oppover kvelden før, no slit dei seg på vei ned.
Og der var det plutselig en som sklei for fort, klarte ikkje stoppe, snøen samla seg i framkant, og en MrJ slo kollbøtte med sekken på ryggen. Mor ropte til han og han var like heil, og det var han. Verre å komme seg opp med sekk og en leiken hund oppå seg. Så av med sekk for i det heile tatt komme seg på beina. Så skulle mor ned her, og trur du at det gikk noe særlig bedre? Overhode ikkje! Ho seila ned med armer og bein veivende, og enda plums i snøen ho også. Gikk bra med ho og, men er nok ikkje siste gangen det går overende.
Etter kvart som dei kom seg lengre ned, så fekk dei meir utsikt inn Sunndalen, no med sol. I skogen så var det slett ikkje lett å gå uten å trakke gjennom. Verre enn å komme seg opp til tider. Her hadde det smelta så masse at du gikk med fingrene kryssa og håpte det beste. Når mor trakka etter MrJ, så hadde han sklidd vekk det meste av snø, og dermed meir bane for mor, så da seilet avgårde igjen og igjen og endte i bakken. Kunne ikkje berre gå annen vei heller, for ikkje alle plassane du kunne gå heller. Hunden vart forvist til å gå bakerst, for når han gikk før mor så trakket han gjennom, og da reiste ho også gjennom når trugene havnet oppå hans spor. Trur dette er den tyngste trugeturen mor har gjordt, og ikkje kjem til å glemme med det første.
Det er en sliten og mør mor som endelig satte trugene på veien! Varmt er det også, men har ikkje noe å skifte til. Ser du rødfargen? Er dessverre ikkje solbrenthet :-P Sånn ser man ut etter trynet fleire ganger i snøen, skrapt seg opp på armene, slitt seg ned såpeglatte sider, og er fint ferdig. Det blir overhode ingen fjelltur i morgen, det er sikkert. Får bli en sykkeltur og myke opp støle bein. Mor har en følelse at det blir gangsperre av dette her.
Denne gangen har dei på trugene heile veien. Meir råtten snøen på veien også, så ingen vits i å ta dei av. MrJ labber avgårde, mor kjem halsende etter. Begge to er egentlig kjempefornøgde med turen, og er veldig glad for at dei gikk opp. Hadde dei ikkje tatt turen dagen før, så hadde dei kanskje ikkje komt seg opp denne dagen her, og neste helg hadde ikkje vært vits å tenke tanken engang. Mor har klaget sin nød, beklager den, men det var en drittur opp og ned, men likevel en fantastisk tur! Berre det å ligge der oppe i telt på vinteren var magiskt i seg sjøl, våkne opp til sol og kvite fjelltopper rundt deg, det var verdt kvart et slit opp. Veit du, hadde gjordt det opp att ;-)
Lang tur som tok snart 4 t opp, og omtrent 2,5t ned men da meir skliende enn gående. Vinterstid så er ikkje veien inn brøyta, så det tar sin tid, og ifra foten av fjellet og opp er det ca 800 høgdemeter. Men har du muligheten til en tur på Aurdalsnibba, gå den! Spesielt vakkert på høsten. No skal dei heim og slappe av, så får dei heller at turen igjen?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar