For omtrent et år siden, så var mor oppi Riksheimdalen og prøvde seg på Tungremstindane 1290moh. Det hadde komt litt snø, og været da gjor at mor måtte snu, nesten oppe på toppen. Men sånn er det når det snødde og blåste i tillegg, og toppen var borte vekk i skylaget. No er mor tilbake for nettopp den toppen ilag med MrJ, men no også komt snø. Mor er litt spent om det lave skydekket denne gangen her også skal gi en reprise på forrige gang. Men det er ikkje annet enn å prøve, for verre å berre sitte inne på hytta og kikke på toppen og tru, enn å faktisk berre gå og håpe på det beste ;-)
På vei opp Riksheimdalen og kvite fjell er synet som møter dei. Er utrulig vakkert her inne, og dette er berre forsmaken.
Hytta står der, trofast og ventende. Er godt å komme tilbake hit, faktisk, for her finner mor faktisk roen. Og beste med alt, her er ingen dekning! Og fjelet bak der, snøkledde Sunnavindsnipa 1367moh, kneiser stolt over hytta.
Når mor står på hyttetrappa og ser på fjellet sitt Skopphornet 1226moh, så er det fantastiske farger i det grå, kvite og guloransje som skinner i lett sol.
Det var berre å hive inn bagasjen, trykke i seg 2 brødskiver kvar, koke vatn og pakke sekkene. Her skal Tungremstindane utfordres! Igjen..... litt mindre snø denne gangen enn forrige gang, men ikkje noe bedre å gå tenker mor. Men alternativet er å sitte inne, og det er et dårlig alternativ.
Og målet? Det er fjelltoppen i midten der. 1290m høgt, og starter på ca700moh. Nå ja, litt utrygge skyer da.
Kjem opp kanten ifra hytta og kjem til Storevatnet 730moh. Sjekk kor blikkstille da! Berre å nyte øyeblikket mens det varer.
Stien går rundt Storevatnet, berre å følge den nederste stien. Der går en sti som går oppover, den er merket og går til Tredjevatnet. Du skal ikkje dit, men til Andrevatnet.
Stien er som sagt ikkje merket, men er tydelig nok å følge. MrJ kikker opp til dagens turmål, vurderer snø og skyene, han er optimistisk på at denne gangen skal mor få sjå utsikta han skryter sånn av. Mor er meir tilbakeholden, tar det som det kjem. Veit at skyene kjem fort her, og vært ustabilt heile dagen.
Passert Storevatnet og komt til en stor dam. Er ikkje dette her som et maleri vel? Fargene, fjellene, stemningen? Er som å drømme seg vekk. Overgangen høst-vinter gir flotte farger.
Er kjekt med sånne magiske naturopplevinger når man er på tur, gir ekstra glede av å gå der. For det er jo nettopp derfor man er på tur, for å oppleve og nyte naturen. Mor smiler der ho går bak MrJ og hunden, ho er jo på tur! Snø i stien, det hadde ho renet med da dei dro.
Så var det brua ja.... litt hopp og sprett for å komme over, spesielt om du er kort i lortefallet (altså lengden på beina dine). Når du står på den første delen her og hopper over på den andre, så vipper den andre delen litt hitover, berre så du er forberedt. MrJ var ekte gentelman og brukte vekta si for å holde andre delen stabil så mor ikkje skulle skli <3
Elva som kjem ned ifra Tredjevatnet 874moh spegler seg flott her. Mor er ikkje glad i vinter, (beklager vinter men sånn er det) men må innrømme at den kvite fargen er flott ilag med dei mørke fjella og høstfargen.
Opp haugen til Andrevatnet er det merkbart meir snø, så no ser dei ikkje stien lengre. Gjer ingenting, veit kor dei skal, og MrJ trakker her jamt pga jobbe sin. Jobben hans her oppe er med vatna og strøm, så her er han ofte. Føles trygt å gå med han her, og mor stoler på han sånn.
Og der dukker Andrevatnet 794moh opp også. Har allerede åpnet opp for vatnet ser det ut til, fylle opp Storevatnet som var ganske så nedtappa allerede.
Og snur du deg no, så ser du tilbake til akkurat Storevatnet. Hytta blir liggende nedenfor der det er smalest "kant" på den andre siden.
Stien går videre sånn omtrent, rundt hammeren her og opp langs fjellryggen. Toppen er der streken slutter, og er det høgste punktet tross det ikkje ser slik ut.
Når du har komt rundt hammeren, er det berre å sikte deg inn på ryggen. Litt uggent å gå no, for snøen bærer ikkje, men den dekker akkurat slik at du ikkje ser kva som er under. Gjelder å passe kor man setter føttene, for er berre stein under.
Tross usikkert skydekke, mor er glad for å være på tur til Tungremstindane igjen. Sist gang så var det stopp rett under toppen, så kanskje er heldige og får toppen denne gangen?
Målet med heile turen til Riksheimdalen er gjemt inni skydekket der, Blåbretind 1476moh. Er meldt finere vær i morgo, så får sjå kva man klarer å få til. Det får du heller lese om i neste innlegg ;-)
MrJ har vært opp på Tungremstindane fleire ganger og kan veien. Mor berre henger seg på.
Et hull i skylaget og fjelltopper begynner å stikke opp. Det er det som er så kjekt når man er på vei oppover, fjell som kjem sakte men sikkert stigende opp i horisonten.
Andre veien kjem plutselig et blått hull! Der er håp! Sunnavindsnipa og tindane til Molaupskaret skinner i sola.
Oppå en kant så finner dei en mengde rypespor. Ikkje ifra mange ryper, men dei få som har vært der har trippet en heil masse. Kjekt å sjå at dei er her tross alt, for rypebestanden er ikkje så stor at det gjer noe.
En vakker liten fjør vaier i vinden på et strå, bevis på at rypa har vært her. Flott mønster på fjøra, søt faktisk.
Ber skin i vei sola, for sist mor var her var det tåke her og ikkje så flott utsikt. Tøffe fjell man har her på Sunnmøre, ikkje sant?
Ikkje så lett å sjå noen varder i denne snøen, men en og annen ser du så vidt. Du ser en oppå kanten der. Ikkje så lett å sjå kor man går nei, om det er hull mellom noen steiner. Tar litt ekstra tid å gå når føret er sånn, men er berre å ta det med ro så man ikkje trakker gjennom og skader noen føtter.
Oi! En varde jo! Er i det minste på rett vei. Ryggen er ikkje så bred, så noen varder må dei no treffe på. Se du fjellet der bak? Det er Tårnet 1336moh, og er alternativ tur for morgendagen om Blåbretind ikkje er mulig. Er et fjell verken mor eller MrJ har besteget før, så er på ønskelista.
Om mor ikkje er så glad i vinter og snø, så er dette her en som virkelig elsker snø! Hunden legger seg langflat i snøen, gnurer kroppen og snuten i snøen, sklir nedover, og nyter kvart et sekund i snøen. Det du ser der er en lykkelig hund på tur :-)
Mor ser oppover. E lenge att, og skal opp ryggen, og over den kanten. Liker ikkje skyene som svirrer over der, men er lite man kan gjere med dei.
Er litt snø her oppe, enkelte plasser over 20cm dypt. Høge jaktstøvler er på, og buksa strammet inn maks.
Husker du det blå hullet og sola som skinte for 30min siden? Det er historie. Tilbake er no tåka, som forrige gang. Kan jo hende at den forsvinner like fort som den kom, for snu er ikkje noe alternativ enda.
Ser du den varden der? Dit skal du. Treng berre å kikke litt ekstra når det er snø som no.
MrJ først, som vanlig, finner vei opp. Litt sånn her og der. Er greitt sånn med mor og MrJ, dei kikker på landskapet, vurderer veivalg, og blir enige om kor gå.
Skylaget tetter seg til, legger seg litt lavere ned også. Liker det ikkje nei.
Og no ser dei opp til toppen også, den har fått skydekke den også, og det er langt att enda.
Tåka kjem ubønnhørlig over kanten, men opp skal dei, og heller håpe på å få et hull med utsikt mens venter.
MrJ forteller mor at det var litt lengre opp her ho snudde sist, omtrent 100 høgdemeter ifra toppen. Var mor sååå nært sist gang? No tuller du? Sist var det null utsikt og såg ikkje toppen engang, og ante lite at ho var så nært. Ja ja, toppen når dei denne gangen her i det minste. Du skal litt til opp, så skal du gå under kanten bortover til venstre for å komme til sjølve toppen.
Om ikkje får utsikta oppå toppen, så har no mor fått en flott tur, og fått denne utsikta her. Ikkje verst det heller? Riksheimdalen er en plass mor ikkje blir lei av.
Tja, litt lengre opp for begynner å skråne bort? Mor har ikkje vært her før, så aner ikkje.
Mor ser nedover, se faktisk sporene som slynger seg nedove fjellsiden. Positive med snø er at du finner veien ned att etterpå, så lenge det ikkje snør vel å merke. Men om du lurer på or dei gikk, er det berre å zoome inn ;-)
Tåka tetter seg til, og dei begynner å skråne bortover. Toppen er borti her en plass, sier i alle fall MrJ, og da er det vel det.
Mor går først et stykke, trakke forsiktig siden det er større ur her oppunder kanten. Ikkje så masse til utsikt dessverre, men kanskje dei er så heldige at dei kan få et glimt av utsikt. Uansett så får mor toppen da.
Skimter noe borti der? Eller? Ikkje så lett å sjå i tåka.
Åååå det var det der mor såg. Da ligger toppen opp til høgre her, for det der er ikkje toppen.
Og der er toppen! :-D Ja ja, fekk ikkje den for snart 1 år siden, men er no tilbake. Ingen utsikt no heller, så er berre å sette seg ned, finne fram havregrynsgrøt, og noe varmt å drikke.
Mens satt der og ventet, så utbrøt MrJ plutselig: "Sjå, utsikt!" Skal love deg mor var rask opp, for utsikt i tåke kan vare i noen sekunder før det er borte. Og sjå der ja! Det er rett ned i Hjørundfjorden :-D
Tåka tar det meste av utsikt innover fjorden også, men mor klarer å sjå fjorden der nede, og kan tenke seg kor flott det må være i sjå heile innover.
Hjørundfjorden er en veldig flott fjord, og Hurtigruta går faktisk inn her no. Geirangerfjorden er flott, men du blir ikkje skuffet om du tar turen inn denne fjorden her heller, lover.
Fjellene som er langs fjorden er både taggete, store, runde, massive, flotte, steile, og mange er kjente fjell for tugåere i Norge. Slogen blant annet finner du inn fjorden her, dronningen over Sunnmøre blir den kalt.
Og det er jo ganske så tøft å sitte oppå her, utpå kanten som denne toppen er, og vite at det er 1290m rett ned. Snøkledde tagger rett neenfor, gul høstfarge på fjellsiden, og blå fjorden der nede. Kan ikkje klage, annet enn vil veldig gjerne sjå meir av det.
MrJ har sett utsikten her oppe ifra før, men virker som han koser seg ekstra over mor sin fryd over faktisk å få sett utsikten overhode. Rart man blir glad i mannen? Nei ;-)
Utsikta forsvant nesten like fort som den kom, og havregrynsgrøten er no ferdig. Har blitt noen bokser havregrynsgrøt på dei to her, rett og slett fordi det metter så godt, er varmt, smaker godt, og held lenge. Og med en dæsj blåbærsylte på spruteflaske, så har du et supert måltid på tur. Og så en kopp kakao på mor.
Et stykk matvrak som også vil ha havregrynsgrøt. Hunden tigger, ikkje pent nei, men stirrer stille på deg og håper. Han har ekstra matrasjon liggende på hytta, og spiser alltid på kvelden. Når han er på tur så får han ekstra rasjon heime, eller så har dei med litt på turen til han. Flott hund dette her, og har imponert mor mang en gang i fjellheimen. Tross kor stort psykisk og fysisk påkjenning turen sist var, så er han ivrig som berre det når han ser turbuksa kjem på, og veit at no er det tur på gang. Prøv å dra uten du, så skal du få en som pistrer eller klynker.
Matpause i tåkeheimen. Tåka har sånn lett yr i seg, sånn yr der du ser dråpene. Blir ikkje sittende så lenge når det er sånt vær.
En ting er sikkert etter at MrJ rubbet hunden litt, det er nok av dna spor etter han :-D :-D Stor hund, masse hår, samme kor man er.
Mor held seg innpå kanten, liker ikkje overheng, om det er stein eller snø. Trygg grunn, ja takk. Måtte berre sjå litt til av den knappe utsikta.
MrJ er litt meir vågal enn mor, og står på toppen. Sola prøver så godt den kan å presse seg gjennom, og mor heier på den.
Sola vinner et lite øyeblikk, og skinner opp taggene under her. Er berre så herlig tøft altså, er virkelig flott å sjå på.
Og vips så var utsikta borte igjen....
Utsikta forsvinner, og mor står og ser alt blir tåkelagt igjen. Ho tenker for seg sjøl at denne gangen fekk ho i det minste toppen, og fekk også litt utsikt. Her må det være heilt fantastisk å stå en skyfri dag og sett så langt du kan, og sett heile Hjørundfjorden både inn og utover. Du ser heilt ut til havet herifra også. Vart den utsikten det vart denne gangen, er glad fekk noe utsikt overhode.
Så bærer det langs kanten tilbake til ryggen.
Går fortere nedover i snøen, og veldig greitt å kunne følge sine egne spor, veit kor du kan trakke.
Litt godt å komme seg under tåkegrensa, og faktisk få utsikt igjen.
Ser at det ikkje er skyfritt heime heller, og det er tross alt bedre å være ute som dette og få seg en fin tur, enn å sitte heime og vente på det perfekte været, da blir det sjelden tur.
Og fjellene her er flotte om det ikkje er sol på dei også ;-)
Tja, fekk toppen, fekk litt utsikt, kan hende mor kjem tilbake en virkelig flott dag for å sjå heile utsikta? Eller heller tar en annen topp her inne? Kven veit?
Det mest utrulige er at snøen nede har begynt å smelte en del, og det er glatt og sleipt deller av turen ned. Faktisk så har det smeltet såpass at sporene er våte og du ser dei er våte. Hører at det renner meir vatn også. No er dei nesten nede ved Andrevatnet igjen, og man ser allerede at det begynner så vidt å mørknes. Trist det der med høsten, blir så fort mørkere ute.
Og oppe i toppene, null utsikt, så det føles heilt greitt å være nede igjen.
Ser at det er mindre kvitt no enn da dei gikk opp, og det har ikkje gått så mange timer. Heilt greitt at snøen smelter, mor har ikkje noe ønske om snø enda, barmarksturer er berre flott.
Tenk at for 1t og 3 min siden så stod dei der oppe. Rart egentlig når man ser kor høgt det er opp dit, og fjellet som ser så tøft ut.
På vei ned til Storevatnet så kan du sjå ei ensom hytte til her. Hytta som MrJ og mor ligger på, er på motsatt side av vatnet, og nedom kanten. Denne her ligger rett ved vannkanten av Storevatnet, så nært Andrevatnet du kan komme. Aldri sett folk her heller.
Og det er berre å nyte mens man går. Vinteren er rundt hjørnet her oppe, og da er det ikkje like lett å komme seg hit.
Da dei kom var stien her heilt kvit, no ser du den. Smeltet fort på noen få timer, det er sikkert.
Speilbilde i vannet der, kvar finner du dei vakreste fjellene? Her, selvfølgelig ;-)
Tilbake til hytta, og skal gjere et nødvendig onde før går inn og lager sein middag.
Før telen kjem og vinteren, tømme toalettbøtta. Utedoen på baksiden må tømmes av og til, og greitt før vinteren kjem, eller at den er så full at det er ubehagelig, og tung å løfte.
MrJ graver, og mor venter på å få tømme bøtta oppi hullet. Har gått langt ifra hytta, og langt ifra stien også. Så er det berre å legge oppå att mold og torv.
Etter at bøtta er på plass, fått vasket seg med såpe i elva, så er det å tenne på lys på bordet. Her er strøm, tross alt e-verket sin hytte for arbeiderene sine, men levende lys er koseligere. Så må man lage til senga også. Her er sengeplass for 5, 2 til på sofa om nødvendig.
Kjøkkenkroken er sånn heilt grei, du har det du trenger, til og med kjøleskap.
Sofakroken... og mor kjenner at magen murrer! Det er på tide med noe middag. Laks og potetstappe skal virkelig bli godt etter en sånn tur.
Og kvelden kom fort, og mor syns faktisk at det er veldig koselig å sitte ilag med MrJ på hytta, uten dekning, i fred og ro, og legge kabaler. Det er denne freden og roen som du får her, den er ganske så herlig.
Og til tannpussen ute så skinner månen så flott på fjellene. Sunnavindsnipa lyser opp i natta, og mor skulle ønske at ho hadde et speilreflekskamera slik at du fekk sett. Det er denne magien som er her, inggen lys ifra hus eller gatelykter som ødelegg lyset ifra månen og stjernene. Lydene du hører er naturen sjøl (bortsett fra et og annet fly på himmelen) og det er ensomheten her som er så deilig. Alt lover en finere dag i morgen, og da får en sjå kva slags tur dei ender på ;-)
Dette er sånn omtrent slik mor og MrJ gikk turen med utgangspunkt hytta. Veien opp til hytta er låst med bom nede på Erstad, og tar vel 1,5 til 2 timer å gå grusveien opp til hytta. Ifra hytta er det over 4km en vei.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar