Mor, gut og MrS er inne i Erdalen i Oppstryn på hyttetur på DNT hytta Vetledalseter. Om du ønsker å lese om turen inn hit og om hytta, så er det link her:Vetledalseter Våkner opp for dagen på hytta, og håpet er å gå opp i Storedalen og finne den nødbua Infimus som ligger ved vatnet til Erdalsbreen. Nødbua er ei lita trekanthytte med 2 sengebrisker, minimalt med utstyr, og ingen oppvarming, rett og slett kun nødbu. Finne både ei lita hytte og en isbre er jo en bonus, og Erdalsbreen er en arm av Jostedalsbreen. Men mest av alt er mor spent på om finner sjølve hytta som er grå og ligger i et grått landskap, og om klarer å få med gut opp dit. Står på ut.no sine sider at det er kun 3km opp, og "Turen opp hit er overkommelig også for den som har med barn." Nå ja, 3km? Absolutt ikkje! Og overkommelig også med barn, tja, ikkje kva som helst slags 4 åring i alle fall vil mor påstå et par plasser. Men samtidig, du store for ei søt hytte, en nydelig isbre, og mor er virkelig stolt over en flink gut denne turen her i litt vanskelig terreng her og der.
Er en nydelig høstmorgen, kaldt ute og frost i bakken. Sola skimtes oppå fjellene, og mor ser inn Stordalen som er dagens turmål. Lurer veldig på kva som venter rundt "svingen" på fjellet.
Etter fått i frokost, rydda opp, og dei 4 andre på hytta har dratt på tur, så er gut også klar. Oppvarming, klatre på dei store steinene rundt hytta og ha det litt gøy også. Store steiner er her absolutt nok av!
Men så er det avgang ifra hytta, og sola skinner ifra blå himmel. bakken så hard at alt av gjørme og myr er steinhardt.
Virkelig vært kaldt i natt, og sola har ikkje rukket å tine noe enda.
Et stopp i elva for å fylle på vannflaskene for turen. Måtte no stoppe litt berre for å sjå på vatnet som passerer. Ser brua som du skal over også der bak.
Bru er alltid kjekt syns gut, uansett størrelse. Så starte med ei bru er no en bra start :-)
Utsikt opp elva, og rett opp på Strynekåpa 1530moh, og som er turmålet for dei 2 fedrene med sine 2 gutter. Lurer veldig på om dei kjem seg dit opp, er langt og bratt.
Man blir litt liten i dette landskapet her, enorme fjell, og blir borte på en måte. Samtidig så er det heilt greitt å føle seg liten, opplevelsen blir berre større også.
Tar ikkje lange stunden før mor snur seg og ser akkurat hytta der bak. Full sol, og så forlater gjengen hytta og plassen. Skulle no egentlig vært der og opplevd der med sol, for den er der ikkje lenge. Men skal man rekke å komme seg opp og ned att uten å måtte stresse før mørkret, så er det berre å begi seg avsted.
Enden av Erdalen deler seg i 2 sidedaler, Storedalen som ender i Erdalsbreen, og andre veien Vesledalen med Vesledalsbreen. Smalere inn Vesledalen ser mor, men sikkert vært fint å gått inn der også. Lå ei nødbu der inne også engang, men den er borte.
Dalbotnen i Erdalen er ganske så flat og fin, og en sti som er en fryd å gå på, enda. Rekne med det blir fjell og atter fjell om ei stund.
Heldigvis så er gut i godt tur humør, og er klar for å finne den hytta, og en isbre har han aldri sett. vel han har vært ved mange isbreer han, men var så liten at han ikkje husker det.
Sjekk frosten da, den har hevet gjørma såpass at det har blitt isstaver :-)
En som har plukket seg isflak ifra en lettere gjørmete dam. Håper inderlig at han ikkje har tenkt å spise den der :-P
Storslagen natur, ikkje sant? Er berre heilt utrulig rått her inne, mor må stadig kikke seg rundt på dei massive fjellene etter kvart som sola skinner dei opp. Med lett snø på. så får dei meir konturer også.
Trur det er et kuldehull akkurat her, er som å vandre i en forfrossen verden tatt ifra en film. Glad lå inne i hytta i natt, og ikkje ute for en gang skyld.
Kaldt ja, men samtidig absolutt nydelig å sjå på også.
Opp her altså. Rart kor annerledes det ser ut på nær hold enn det inntrykket du får på avstand. Såg brattere ut på avstand faktisk.
Stien er i alle fall god da, merket og vardet. Gut finn glatt fram sjøl, enda.
Ser nedover dalen no, og den ser så flat ut herifra! Bred og flat, og ser at det er tåke der nede! Oi da... tåke var litt overraskende. Så fint og klart som det har vært i mange dager no, så plutselig tåke. Bra er her i høgda da.
Gjengen skal først opp Ulvestigen, så får man sjå kva som venter der bak. Snøbreer er her i alle fall mange av.
Og siden man snakker om snøbreer, så har man hørt fleire små brak og knekk i snøbreene her, og så kjem et lite snøras! Lyden når det raser ned fjellsiden, for så å renne ned siste biten. Vart stående alle sammen og berre kikke og glise. Veldig spennende og imponerende å sjå sånne ras på trygg avstand, og gut syns det er tøft.
Han satt ei lita stund på skuldrene til mor opp Ulvestigen, men når kjem til sånt kjekt klatreparti, da er han glad i å gå sjøl.
Kjem opp på kanten, og ser innover. Sånn det ser ut her inne altså. Landsakapet er som forventa, berre stein og fjell. Og hytta blir bakpå kanten ved elva der da? Det skal bli interessant å gå opp dit, og mor speider etter videre merking av stien.
Skal oppover mot Strynekåpa og bortover fjellsiden der. MrS trasker først, og stien er grei å finne. Der den forsvinner litt pga stein, er det berre å kikke etter varder og rødmerking.
Skal innrømme at det er litt rått å gå her og kikke, føle seg liten i dette landskapet her. Fjellene er ikkje akkurat grønkledde og innbydende, men grå, røffe og ugjestmilde. Stilig! :-D
En gut syns at alle dammer med is på er absolutt kjekke, og skal knuse all is han kjem over. Enkelte dammer så har dei 2 guttene vært før han og knust litt dei også.
Sola er nede i dalen, men får den ikkje hit opp no, og rypelyngen har gitt opp sin sesong.
Stien snor seg mellom store steiner, opp siden og en gut syns at sånn sti er bedre enn vei. Han lurer også på kor langt det er att til hytta, og kanskje dei 2 guttene er der no.
Der er en ting som overrasker mor, og det er at all rypelyngen har en masse rypebær, ingen som har spist dei. Heime så er det spist opp av dyr og fugler, her er det ingen som spiser dei. Har ikkje sett tegn til rype, hare eller noe andre dyr enn hjort. Ikkje en rovfugl engang. Lite dyreliv her inne tru? Ja ja, mor spiser et par never med rypebær og tenker på Mormor som elsker dei.
Er ikkje vanskelig å gå her egentlig, berre du kikker eg rundt så ser du merkinga godt. Heilt greitt egentlig her. En ting som er uvant, mor har ikkje sekk! :-P Det er MrS som har, for i tilfelle noe så tar mor gut på skuldrene, for hadde ingen anelse om korleis landskapet var her inne, eller kor langt. Ok at det stod 3km på ut.no sine sider, men dei stemmer sjelden.
Med motivering, litt venting, og litt masing, så går han faktisk sjøl. Og det går utrulig fint egentlig med han. Er det plasser med litt klatring opp en kant, så er han veldig fornøgd, for klatring liker han. Det er små avsatser her og der, og han klatrer opp, sjøl. Må ikkje tru at mor får dytte han opp, berre glem det.
Blir fort noen høgdemeter opp her, og hører enkelte brak ifra snøbreen oppi der. Hadde vært tøft om det kom et snøras til, fått sett og hørt på ifra trygg avstand.
God sti, god merking og herlig landskap, er veldig glad for tok turen hit og ikkje dro en annen plass.
Vart litt kikking og luring på kor langt opp man må gå for å komme høgt nok opp til kantten. For ser der er en ganske så glatt og bratt fjellvegg før hytta, og må man over den tru? Stien fortsetter i alle fall oppover og oppover.
Når er så langt oppe i fjellet, så er der fremdeles blåbær som er spiselige. Vært frosne et par ganger, heilt sikkert, men er faktisk søte og gode.
Er en flink gut faktisk, om han spør inni mellom om få sitte på et par skuldre, men får som svar at kan ikkje der pga litt klatring, så klatrer han glatt opp sjøl. Han er så pass spent på den hytta at han er motivert til å komme seg videre, for når dei 2 guttene før kan, da kan vel han også.
Knuse is på berget er en ny favoritt for gut, helst alt sammen må knuses før går videre, men da kjem gjengen seg aldri fram. Her er for masse is til at han rekker å knuse halvparten engang.
Nærmer seg da, og ser faktisk hyttetaket! :-D Om man ser godt etter, så ser du taket akkurat på kanten der. Ser sola skinner på Storenosa ved Erdalsbreen, og hadde vært flott å fått opplevd sola på isbreen der bak.
Er det noen som kan å klatre, så er det denne guten her <3 er imponert over kor sta han er når det kjem til å klatre sjøl i berg og på stein, og ser at akkurat det er noe han liker.
MrS speider opp mot fjellet, lurer på kor høgt gjengen skal for å komme over kanten, for ser egentlig uoverkommelig å gå rett over bratta rett før hytta. Mor lurer også, og så lurer begge på om dei andre har begynt på Strynekåpa, og om dei kjem seg opp. Dei 2 guttene har gått opp sjøl til Skålatårnet og er flinke til å gå.
Snø!! :-) Fann et par bitte små flekker med snø, og endte med mini snøballkrig. Og ja, MrS fekk gjennomgå litt som blink....
Mors fantastiske turvenn! Han der altså... mor smugkikker på han, han imponere stadig han der. Et par plasser har det vært bratt utenfor stien og mor pent måtte holdt han i handa, men ellers så har han fått gått sjøl.
Han ser bort til hytta, dei andre 4 er der borte no, og er sikkert ferdig med å spise ser det ut til. Snart er han også der :-) Men den fjellsiden der skal stien visstnok gå, der både mor og MrS ikkje trudde gikk an å gå. Visst du ser til høgre for lua til gut, så ser du ei stripe nesten over siden, der går stien! Ups....
Litt store steiner er vel ingen sak for han der? Utfordringer tar han på strak arm når det gjelder stein.
Mor rynker litt på nasen akkurat her, skal virkelig gut bortover den sprekken der? Mor husker såg der på avstand, og såg sprekken, men såg uoverkommelig ut ifra avstand. Ikkje akkurat ønskelig å ta med gut over der.
Går fint og han finner seg i å holde mor i handa, som han sier: "Får du vondt i hjertet ditt no?" Det bruker mor å fortelle gut når ho vil holde han i handa for å passe på over parti ho syns er litt bratte utenfor. For da får mor vondt i hjertet sitt fordi ho er redd for han. En sprekke ser ut som ei hule og måtte undersøkes, det er jo lov.
Akkurat her, her syns mor og MrS det var litt ubehagelig å ha gut over. Smalt, og isete. Men går veldig fint når mor held ei hand, og MrS den andre handa, berre for å være dobbeltsikker. Og vips så er han over.
Er litt langt ned her, og gut skjønner at her er mor bestemt på å passe på han.
Komt forbi det litt ekle partiet og kikker bort på elva. Nærmer seg kanten no, kan ikkje være så langt att vel?
Men så viser det seg at man skal enda lengre opp, for dukket opp ei stor sprekke som det er umulig å komme over. Ja ja, da får gut kose seg med å klatre litt.
Optimist eller? :-D Han skal ha for forsøket da. Men den der måtte han pent nok gå rundt.
Oppe! Han her altså, imponere stadig med å komme seg fram på vanskelige plasser.
Over kanter og litt sånt, og så får du dette synet her <3 Nyyyydelig! Erdalsbreen med vatnet sitt på 867moh. Storenosa 1803moh bader i sollyset og skinner virkelig opp. Gut har aldri sett isbre før, og syns den er råstilig! Som sagt før, han har sett men husker ikkje. "Kuuuult...." sier han og finner seg en islagt dam.
Og der ligger Infimus også! :-D Hmmm... men er ikkje berre berre å komme seg dit heller, må over og ned en del bergrygger først. Må en omvei.
Gut liker bergryggene, og vil rett ned dei aller fleste. Får et kjapt stopp ifra mor på fleire som er litt for bratte.
Speider opp fjellsiden mor Strynekåpa for å sjå etter dei 4 andre, men ser eller hører ingen. Kor er dei tru? Møtte dei ikkje på vei ned, ikkje ser man noen av dei oppover heller. Kan ikkje berre forsvinne?
Han her har det i alle fall gøy på alle måter no, får klatre, utforske, knuse is, og ser på isbreen med jamne mellomrom.
Mens MrS står att oppe, rigger fotoutstyr og tar bilder, så rusler mor og gut rundt. Måtte enda nærmere vatnet for å sjå om såg bedre. Vatnet her er ganske så nytt, faktisk. For siden 1982 har Erdalsbreen trekt seg tilbake 950 meter, og det er nesten heile vatnet. Breene minker virkelig fort! Er vel ikkje mange årene att no til dei er borte fullstendig.
"Er det fint?" lurer mor på. Han berre nikker stille og nyter.
På en oppdagelsetur mens finne veien til Infimus. Er merket sti til vatnet, men så stopper det der. Hytta må du finne på egenhånd. Men så fort du forsvinner ned en bergkant, så forsvinner også hytta ute av syne. Så finner frosne ting mens leiter etter hytta.
Seile på isen er gøy! Han her har det veldig kjekt, uten tvil! Enten knuse eller skli avgårde. Noen får han ikkje lov til, for er for tynn is, og vatn under, så må godkjennes av mor først, eller ender det med et ufrivillig bad.
Men sjå kven som dukker opp der da :-) Dei 4 andre er her enda dei, berre vært en rundtur ned til isbreen og tilbake til hytta. Gutta var ikkje motiverte nok til å ta Strynekåpa, så hadde seg en liten runde her. No skal dei ned att. Da skjønner mor at dei ikkje var å sjå oppi fjellsiden.
"Hytta!!" roper en ekstatisk gut. Fann den til slutt! Det vart bygd 3 nødbuer, her Hytta ved Erdlasbreen) og i ved Vesledalsbreen Infimus) , og ei på bergkanten aust for Strynekåpa Optimus) av NVE. Meininga var på 1970-1980 årene med kraftutbygging i området her, og Børre Vegsund hadde som sommerjobb å være bredmåler mot slutten av 1960 årene, og det var han som navnga alle 3 hyttene. Hyttene vart bygd samtidig i juni 1967. Så denne hytta her heiter egentlig Hytta ved Erdalsbreen.
Hytta er ikkje låst, kun stengt med en stor planke som slå. Gut venter spent på mor skal komme å åpne opp. Hytta her er den eineste av alle 3 nødbuene som er att. Turlaget fekk hyttene når bremålingsperioden var over, og det vart ikkje bygd ut kraft her. Meiningen var å beholde hyttene som nødbuer for folk som ferdes i fjellet og breene, men dei trengte masse stell og ettersyn, står værhardt til tross alt. Vinden flerra av takpappen, snø skapte råteskader, så første bua som vart kremert var Optimus. Vind og snø knuste Infimus, så den vart brent. Så i 1990 starta dei arbeidet med å redde Hytta ved Erdalsbreen, som er denne her. Ny takpapp, men måtte forsterke taket. Så en helikoptertur med materiale vart man nødd til. Nytt tak og vegger vart lagt utenpå det gamle, og nytt vindu og dør. Hytta fekk nytt navn også, ikkje berre Hytta ved Erdlasbreen, men heiter no Infimus, med godkjenning av Tor Greidung.
Inne er det koselig og 2 sengebrisker, bord og kart i taket. Du kan ligge her, 2 i senger og 2 på gulvet, men her er ingen oppvarmingsmuligheter.
Er ei hylle med diverse nødvendigheter, så ingen fare med akkurat det.
Og du kan koke deg mat, gass er her.
Ei kasse med litt småtteri i matveien finner du også.
Gassflaska finner du ute i kassa ved døra. Gut er så pass nysgjerrig at han fann den ;-)
Virkelig litt av ei plassering av ei lita nødbu også da, virkelig litt av ei utsikt du får om du er her ei natt.
Og ut døra ser du rett opp til Strynekåpa.
Tross her er gass, så bruker mor sin egen medbragte. Trenger ikkje bruke den som er her uten meir enn nødvendig. Er vel ikkje berre å frakte en ny opp hit. Koke litt suppe blir godt.
Mor ser dei 4 andre forsvinne opp bergryggene for å dra tilbake til Vetledalseter og hente sekkene sine. Synd dei ikkje nådde toppen, men om guttene ikkje er motiverte, så er det ikkje berre å gå siste 600 høgdemetrene opp heller.
En som faktisk gleder seg til lunsj, og samler alt av mat og lager butikk.
2 som kan å kose seg på sånne søte små hytter på tur :-) Det står at det er ca 20 stykker som skriv seg inn kvart år, berre i dag er det 7 stykker, så hytta er populær denne dagen.
20 stykker er ikkje mange, og så fint som det er her også å ta lunsjen sin. Søt nødbu, og isbreen der bak, luksus!
Inne på hylla så ligger det gamle hyttebøker, også litt ifra bredmåling. Artig å lese i sånne gamle hyttebøker, folk som har vært her før.
MrS kom også for litt lunsj, og etterpå er det ut for å leike litt til. Skli på isdammer er den største slager på lenge.
Mor stikker bort på kanten ved hytta, ser elva som kjem ifra vatnet. Ugjestmildt landskap, og fascinerende å være her.
Mor og gut stikker rundt på bergryggene og kikker seg rundt, og aller nederst en liten "topp" som måtte klatres litt opp på. Fekk faktisk lov til å dytte han opp litt også, for opp skulle han :-) Og for en utsikt til isbreen da! Den er virkelig flott og tøff å sjå på. Tenk så mange isbiter den kunne blitt til :-P
Man blir litt liten i den store naturen, men opplevelsen av å være liten blir større når man har en liten å dele opplevelsen med <3
Opplevelse har han her virkelig fått idag, og har det veldig gøy på tur. Sjekke ut all isen er spennende nok i seg sjøl.
Klar, ferdig, hopp!! :-D Mor og gut hopper, sklir og tar det ganske så med ro. MrS surrer rundt og tar bilder og koser seg.
Men så oppdager mor noe, en oppmurt vegg? Og det der er??
Det måtte sjekkes ut.... er en utedo! :-D No har mor ikkje sett på maken, en utedo faktisk.
Måtte testes, årets do-selfie? :-P
Litt spesielt å gå her også, over en kant her, og en kant der for å finne att hytta.
Tilbake til hytta, rydda opp og pakka sammen. Og med samme smilet om munnen, så er han i full fart langs bergkantene for å komme seg tilbake til Vetledalseter.
Han virker veldig fornøgd med å faktisk ha funnet Infimus, fått leika seg masse, masse is, sett massiv isbre, og klatra i masse berg. No er det å klatre seg ned att.
Virker nesten som om til meir vanskelig det er, til meir gøy er det. Og ikkje så veldig fornøgd når får nei på når mor syns dei er for bratte, og for vanskelige. Denne her er grei, og en fin utfordring.
Store steinene på vei ned blir berre gøy no for en liten gut, og MrS er som vanlig først i stien. Godt å ha han med :-)
Så fornøgd med seg sjøl no der han står, han får lov til å klatre sjøl! Got å få bygget oppunder sjølfølelsen litt, og denne turen her har han vist seg å være virkelig flink. Imponerer mor!
Er det ei hule tru? Og dermed forsvant han opp for å sjekke. Nysgjerrig er han, og litt er det vel også berre for å få lov til å klatre litt.
Sjå der, ei blåklokke :-P Trudde sommeren her oppe i fjellet var over for lenge siden, men trur du ikkje noen få blåklokker hadde knepet seg fast og forlenget sommeren litt til? Dei fekk pent stå i fred også, når dei har kjempet så hardt for å overleve, det også gjennom snøvær og frost.
Gikk veldig fort å komme seg nedover igjen, og snart ser mor ikkje toppen av Storenosa snart heller. Sola er der enda, men har forlatt dalen og vatnet. Om kjem tilbake hit, det veit mor ikkje, men hadde no vært kjekt å vært oppe på Strynekåpa en gang. Du trur at når du tar en tur som er på ønskelista, så blir lista kortere. Feil! Lista blir berre lengre... nye plasser dukker opp stadig, og det gjor det her også. Sukk....
Inni mellom så stopper jo gut opp, er naturlig, for ting skal jo undersøkes, knuse litt is, men kan ikkje bruke heile dagen på å komme seg tilbake, da blir det fort mørkt. Han er flink, virkelig, og emd tanke på at han har halve lengden på føttene til en voksen, så går han fortere enn både mor og MrS.
Kjem over kanten, og ser at Oppstryn ligg i tjukk tåke enda, og syns det er heilt greitt å være her i høgda når det er sånn i lavlandet.
Går det greitt vennen? Mor sjekker at gut ikkje er for sliten og snubler, og syns faktisk at rullesteinene er morsomme å gå på.
Men nede i Ulvestigen der stoppet det opp litt, sliten. Og absolutt forståelig. Så tar en pause for at han skal ta seg litt inn, og at et lite utbrudd av å slå seg tverr skal roe seg ned. Da hjelper det å sette seg ned litt og berre sjå på utsikta, og la noen føtter kvile seg litt.
At MrS tar et par store steiner og knuser is hjelper veldig på, og etter litt så roer han seg ned, og er tilbake i stien.
Aner ikkje kva som slo inn, men plutselig fekk han fart på seg. Var det pause godteriet som slo inn? I alle fall så skulle han no springe! Han liker å springe nedover stier, og det slo inn no. Da er det berre å slå følge etter masse "Spring mamma!"-mas. Full fart!
Og full fart gikk det så absolutt! Om mor først, eller han først, samme det, berre det er springing som han kaller det. 2 stykker som er i full fart ned stien, og det går unna over stein, frost og trerøtter.
Han berre fortsetter også, og fatter på ingen måte kor den energien kjem ifra! Hallo! Stakkars MrS som har sekk på ryggen også, han og må småjogge inni mellom for å holde følge. Veldig effektiv måte å komme seg ned att på da, det er sikkert.
Kose pause er lov, og mor slenger seg nedpå bakken som er kvit i frost. Han hiver seg oppå og ler. Sånne stunder er gull verdt på tur også, ikkje berre gå heile tiden, men rom for litt kos og tull. MrS har blitt vant med at mor hiver seg nedpå lyngen på tur, og venter tålmodig. MrS er virkelig en fryd å ha med seg på tur, det er sikkert :-)
Tur er å nyte også, nyte landskapet, nyte selskapet, finne roen, friheten, og trekke inn alle inntrykkene du får her ute. En leende gut springer forbi mor, og den stille stunden er over.
Der er hytta! Ser du gut, nesten framme? Lurer på om det har komt nye folk på hytta, eller om er aleine når kjem bort? Litt spent...
Ikkje så store trær her, men fungerer veldig fint til disse :-) Mor rister i treet, og gut gynger. Kva skal man med tivoli når du har fine bjørker?
Så godt å sjå hytta no :-) Den ser mørk ut, så sikkert ikkje folk der no. Skal bli godt å komme inn, fyre opp, og lage noe mat. Utrulig kjekt å ha sånne hytter spredt utover landet vårt til felles bruk, base til mange turer og gir utrulig med muligheter. Heldige vi er!
Mat smaker så utrulig godt etter vært ute på tur, og alt forsvant. Til og med gut som ikkje er den beste til å spise satt pent og spiste en masse. Mor hadde ingen formening om terrenget opp til Infimus, eller korleis stien var, men 3km er det ikkje, nærmere 4km er det opp. Skal sjå her, få opp tur ruten til deg...
Sånn! Du finn turbeskrivelse også i boka Opptur for Sogn og fjordane, mor har ikkje lest den. Stien inn er godt merket, grei å gå i rått landskap. At står er overkommelig også med barn, det tar mor litt med ei klype salt, hadde ikkje tatt med kva som helst slags 4 åring inn her, det er sikkert. Gut imponerte både mor og MrS med sitt pågangsmot i dei vansklige partiene, og at faktisk verre det vart jo meir koste han seg. At han satt på skuldrene i 5 minutter er ingenting for en tur på sikkert 8km med all springingen og klatringen på bergene oppe ved isbreen også. Og i morgen er det å gå ned att til bilen og kjøre heim. Det blir en lett tur i forhold til dagens tur. Er utrulig glad for tok turen inn til Erdalsbreen og Infimus, heilt super tur med den belønningen når du kjem fram. Tar du tuen og ei natt på Vetledalseter, så ta turen opp, er virkelig verdt turen, lover!
God tur :-D
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar