Mor har vært mang en gang til Stavekollen, både sommer og vinter. Og når du står på sjølve toppen, ikkje nede på utsiktsvarden, så ser du inn i koppen til Skopphornet. Og mor veit at opp bak en kant der, der ligger Tussavatnet. Hadde en diskusjon en gang med noen, om det var mulig å gå ifra Stavekollen, ned og om koppen og opp til Tussavatnet. Det fekk mor et blankt nei til. Så når mor og MrJ hadde en kveldstur til Stavekollen og stod å diskuterte, så sa mor blankt nei ho også at ikkje er mulig å gå dit. Det tar MrJ som en rein utfordring å motbevise, og dermed havnet dei to ned bratta og ut på eventyr....
Det var egentlig meint å bli en liten kveldstur opp på Stavekollen, en tur berre for å strekke på beina. Starta opp ifra Helleskjerva, og kjørte opp til parkeringsplassen ved skiltet Stavekollen. Så fulgte dei grusveien opp til monstermasta, videre sti over berg, myr, vått, så til slutt veldidg fin sti siste stykket fram til Kaldalen. Koppen her i Kaldalen med Kaldalsvatnet 392moh er en plass mor virkelig liker. Det er utrulig flott akkurat her, og vatnet er krystallklart. Meste av Skopphornet er borte i skydekket, fjellet her er rått og ruvende.
Videre ifra Kaldalen er det skiltet opp mot Stavekollen, ikkje merket sti, men veldig tydelig. Ifra et utsiktspunkt så ser du ned til Sessvatna 168moh, og ser ut til Ålesund og havet der ute.
Andre veien ser du inngangen til Sykkylvsfjorden, og videre til venstre Storfjorden. Ikkje verst utsikt dette her da?
Når du følger stien videre opp mot Stavekollen, så får du til slutt flott utsikt ned til Kaldalen om du går litt utpå kanten ifra stien.
Varden og postkassa står ikkje på høgste punktet, og gjengen her skal ikkje fram og ned til utsiktsvarden heller. Gikk en liten tur opp på sjølve toppen, og der ifra så skuer du fint utover den rå fjellsiden til Skopphornet 1226moh. Og det er her diskusjonen begynner, for meiningen med turen var å sjå om man såg kor stien herifra og opp på toppen av Skopphornet gikk, skulle være en stein som var veldig luftig på vei opp. Men endte med å diskutere om det var mulig å komme seg til Tussavatnet 710moh herifra. Mor trudde det ikkje, for det hadde ho blitt fortalt. MrJ meinte at det var fullt mulig. Tussavatnet blir liggende i gropa rett nedefor fjellveggen som er dekt i skyer, nedi de ligger det. Da må man ned bratta her, gå over ura der nede, følge elva opp, så over kanten og inn til vatnet.
MrJ lurer på om dei skulle prøve? Tja, mor liker en utfordring, det gjer absolutt MrJ også, så mor ser litt meir over kanten på ruta. Det ser veldig overkommelig ut å gå der nede, om man kjem seg dit ned så.
Fjellet her er rått, ikkje sant? Skydekket letter litt slik at dei får sett toppen av Flathornet 10686moh. Mor digger dette fjellet her!
Dermed var det tilbake til sekken, litt sjokolade, skrive seg inn, og så bar det tilbake og ned fjellsiden som såg mulig å gå ned. Siden det er så bratt, så går MrJ først, med hunden bak så han får passe på den, og stadig gir beskjed om å ta det rolig så den ikkje skal skli avgårde.
Blir litt diskusjon om kor det ser greitt ut, speide litt, og trakke litt for å finne beste veien ned. "Ser det greitt ut?" lurer mor på. MrJ kjem tilbake, og ender med å gå ned litt nærmere mor. Er hamrer utenfor her, og har lite lyst til å havne utenfor noen av dei. Mor har allerede sendt meldi til Mormor og kor dei er, og kor dei skal, slik at noen veit, fjellvettregel ;-)
Blir litt holding i krattskog for å ikkje skli ned, og det går rolig ned. MrJ spør mor om det er utenfor hennes komfortsone, og mor svarer nei, dette her heilt innenfor.
Trakker fint når komt ned ifra sjølve bratta, er steinete under vegetsjonen og dermed hull. Ser tilbake, joda, bratt opp dit.
I ura så kikker mor opp fjellsiden, den er bra ruvende. Det er spesielt med Skopphornet, er et stort fjellmassiv, og forandrer karakter alt ifra kva side du ser fjellet ifra.
Har passert første ura, og tenker rett og slett å snike seg på underkanten av resten av urene her.
Mor ser seg tilbake, for der var en plass til dei vurderte å gå ned, skaret heilt til høgre. Er litt glad valgte å gå ned de dei gjor. Gikk ned skogen til venstre for skaret der, Stavekollen den høgste toppen, ser du heilt til venstre.
Ser ut som det regner i resten av bygda, og at fjellet her stenger regnet bak seg. Så trur mor og MrJ valgte riktig plass å gå tur denne kvelden.
Det som mor syns er så greitt når dei to her går på tur, er at dei ser an landskapet, diskuterer kor dei skal gå, og blir enige om ruta. Ofte kan en person sjå ting annerledes enn den andre, og to hoder ilag tenker bedre enn et. Vart enige om å gå til høgre for elva, og opp det grønne der, for et såg heilt greitt ut.
Veldig klart og reint vatn i elva, sjekke om hunden vil ha litt vatn, før går fint over den.
Det mor gleder seg til, er å sjå Kaldalen ifra en annen vinkel enn det ho er vant til. Tar vel ikkje så lang tid før dei ser Kaldalsvatnet heller. Ned att har dei tenkt å berre følge elva nedover, for det såg greitt ut når stod oppe på Stavekollen.
Mor svinser litt rundt, ho og MrJ trakker ikkje akkurat samme plass heile tida, så mor kom over en stor flekk med masse fjør. Dei hadde utrulig flotte farger og mønster, så ho ropte på MrJ for å vise han. Han lurte på om det kunne være en hønsehauk, men kva kan det være som tar en hønsehauk så pass at den mister så masse fjør? Fjøra var uansett veldig fine å sjå til, kva som har skjedd veit ingen.
Litt kjekt å gå en plass mor kun har sett opp på, eller ned på, men faktisk får oppleve på nært hold. Små elver og bekker som renn utenfor kanten, og mor får en plutselig tanke på Disney filmer der en eller annen havner utenfor en stor foss. Gut skulle vært her med en leikebåt, den skulle fått litt karusell :-)
Det er litt vanskelig på avstand å sjå korleis det er å gå, men heldigvis så var her veldig fint og lett terreng å gå i. Ofte kan det sjå flatere ut på avstand, eller kortere ut, denne gangen her så var det sånn omtrent som mor trudde, og litt lettere enn trudde.
Berre tenke seg til at stod oppå der for litt siden og "lurte på", og no er dei her. Er vel litt eventyrlystne både mor og MrJ, og ingen som bremser den andre. Kan bli spennende å sjå kva dei to kjem til å rote seg ut på etter kvart, for har Besshøe tatt rett opp ifra Besseggen friskt i minnet enda.
Sjå da! :-) Er det ikkje flott vel? Ser ned Kaldalen, får vatnet rett ned her, ser Heimstevatnet, og så fjorden der ute. Dette er tur mor kan like. Og no ser du starten av ruta til Stavekollen ifra Kaldalen også. Du starter til høgre for vatnet her, litt lengre bakover, så skrått opp fjellsiden til utsiktspunktet, før du da tar til høgre oppover igjen. Skal du til Skopphornet tar du stien til venstre for vatnet her.
Så hører dei noe, noe Bæææ. Og trur du ikkje at der står 3 sauer oppi fjellsiden? Dei må ha gått over fjellet her, og ned hit. Dei der har vandret dei, og her er jo mat til dei også. Hunden kikker opp på dei, og MrJ ber han pent om å trekke til seg blikket.
Det er faktisk en sti her også, så det er berre å følge den langs elva og til kanten der som du ser Tussavatnet ligger. No er mor spent! For mor har sett vatnet ovenifra, og ifra siden en gang for mange mange år siden, men aldri vært ned. Er det like mørkt som det ser ut til ovenifra?
Elva vart litt bred akkurat her, og vatnet er så klart at det nesten er skummelt. Klart og deilig fjellvatn, der du ser om fisken gjer ifra seg om han passerer.
Hunden er meir opptatt av å drikke, og aller helst bade den. Om vatnet ligger flott til bryr ikkje han, vatn betyr drikke eller leik. Alle plassene den hunden har vært med, er ikkje få plasser nei.
MrJ ønsket å spise kveldsmaten nede ved kanten, for her var det litt mygg. Det er greitt det, og snur for å gå tilbake til utsikta. Ser faktisk akkurat toppen av Stavekollen rett overfor elvekanten.
Noen sauer står oppå toppen av haugen og følger med på gjengen, er vel mest nysgjerrige. Ta det med ro, dokke skal få plassen for dokke sjøl att snart.
Matpausen vart tatt med utsikt ned Kaldalen i fred og ro. Varm havregrynsgraut, kako og kaffe, pluss en hund som lå langflat på bakken og tok en powernap. Er deilig å sitte å nyte området, kikke utover landskapet, og berre nyte det å være ute en stund For det er jo det dette handler om, nyte naturen. Så er det berre å finne en vei ned att.
På vei nedover var det en ganske stor stein som fanget mors oppmerksomhet, denne lysende kvite her med et lite innslag av rosa skjær. Litt rosenkvarts er det inni den.
Elva går fint nedover, og ser veldig greitt ut å gå ned her. Planen er ned langs elva, så ta til høgre ved vatnet. Da er man tilbake til start.
At det skulle være så kjekt å gå her, det trudde mor ikkje, faktisk så fint å gå her at kunne godt ha gått her igjen. Det vart nok et eventyr på dei her.
Og det ser fremdeles greitt ut å gå her, og det er litt spennende å gå en vei man aldri har gått før. Dette her kan mor like.
Elva er faktisk fin å gå langs med, og mor kjenner ho er glad der ho går. Har faktisk funnet en sti også her, så da gjenstår det å sjå kor den fører.
Beste turvenner dei to her, lurer virkelig på kva neste eventyr med dei blir.
Mor slenger seg ned på bakken og kikker oppi himmelen, og da kjem en leken hund og slenger seg ned. Han sklir seg nedover bakken, og mellom føttene til MrJ. Veldig tydelig at det er en lykkelig hund som er på tur :-D
Så fin elva er også! Du ser det ikkje på lang avstand når du står nede i Kaldalen og ser opp, men når du går langs elva så får du sånne fine opplevelser.
Hunden får i alle fall en fin opplevelse i elva, han får bade! Benytter kvar en sjanse han får snart, og stusser ikkje om den hunden gror ut svømmehud mellom poteputene.
Flekkmarihånden begynner å dra på siste sukk også, høsten er ubønnhørlig på vei. Mor syns sommeren er alt for kort sånn, forsvinner før rekker å nyte alt skikkelig.
Et pluss med at høsten er i anmarsj, er at molten er moden. Tydelig at det ikkje er så mange som går her, for finner molter, også umodne. Naturens matkiste!
Leiting etter molter, og det fylles på med energi. Mange spiser vitaminpillere, inntar diverse som skal være sunt, så har du det beste som fins og mest næringsrike uti marka. No er det perfekt tid for molter og blåbær, til og med tyttebæra begynner å modnes. En tur i skogen og spise rett ifra naturen erstatter en boks med pillere glatt, og kroppen får frisk luft som bonus.
Rat å tenke på at bak den kanten var gjengen for litt siden, og ikkje minst, at det var så fint å gå dit! Og følger du stien her, så er du halvveis opp til vatnet.
For det er sånn mor er vant med å sjå fjellsidene rundt vatnet, og aldri fallt ho inn at der er en fin vei å gå opp. Så feil kan man altså ta.
For stien fortsetter langs vatnet, heilt grei å følge også.
Ser du? Den er her. En sti mor ikkje visste om heller, og måtte ut på eventyr for å finne den.
Stien ender før myra, og vips er den borte. Dei går forbi hytta og tar fatt på stien ned ifra Kaldalen. Mor kikker en siste gang inn Kaldalen, vatnet er bak hytta her, og stien dei kom ned går opp rett overfor taket på hytta. Kven skule tru det?? Så vil du opp til Tussavatnet, så å forbi hytta, og gå til venstre for vatnet herifra. Der finner du stien.
Vent! Mor kjem! Mor har fallt vekk i egne tanker igjen, og henger etter. Veit, mor kikker litt for masse, og tar litt for masse bilder slik at du også får sjå.
Deler av den litt våte stien opp til Kaldalen. Flott utsikt er trøsten da ;-)
Myrene er fulle i rome, dei lyser opp godt i det grøne landskapet her. At det kan bli så masse av dei på en plass da, det overrasker mor, reine blomsterenga. Myrer overrasker dei også, slik som denne turen her. Skulle berre en liten kveldstur til Stavekollen, og endte på en overraskende rundtur. Mor liker overraskelser og rundturer, og det er 3 veldig fornøgde som vender tilbake til bilen. Nærområder kan overraske dei og, når man finner nye veier ;-)
Flott rundtur syns gjengen, men anbefaler ikkje alle å gå ned rett ifra Stavekollen, er veldig lett å gå feil og havne utenfor et lite stup. Men anbefaler virkelig en tur til Tussavatnet ifra sjølve Kaldalsvatnet og stien som går halvvei til vatnet, det er en veldig fin tur. Gjengen sin rundtur vart vel på ca7,5km.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar