Etter å ha vært på jobb dei 3 timene det var jobb, innom legevakta for å få bekrefta at lungebetennelsen var vekk og kun virus som var att, så bar det rett til fjells. Teller på timene før skal på Bryan Adams konsert med venninner, og ser at det er tid nok for en tur til Rømerhornet. Og nok tid til å ta en lengre tur opp enn den korte, gjere den til en liten rundtur faktisk. Stikke heilt til Aurdalsetra, gå opp der, komme opp Rømerhornet nesten bakfra, så gå ryggen ned att.
Kjører opp Aurdal, og parkere på parkeringsplassen der over ferista.
Satt opp skilt også no, at det ikkje er lov å kjøre lengre fram. Kunne no satt opp en bomvei her og fått inn litt penger kanskje? Trur det er mange som hadde betalt litt for å kjøre heilt fram til setra, eller 4 hjulstrekk og kjørt enda lengre opp. Kortere vei til både Melsetvatnet, Rømerhornet og Vardefjellet.
Å gå grusveien fram til setra er heilt greitt det også, og du får sett flotte Storfossen i Aurdalselva.
Litt av Aurdalsetra en frostig dag før sola kjem fram.
Berre følger grusveien videre ifra setra, er null snø her.
Og fortsetter inn skogen på en sti. Stien følger elvekanten oppover. Denne veien her har mor ikkje gått før. Vært på Rømerhornet fleire gonger, men den her stien er ny vei opp. Altså, der er utallige veier opp dit, mange stier, og over myra så krysser du berre uten sti og sikter deg innpå en plass som ser fornuftig ut.
Litt snø er her, men ikkje verre enn at du går fint i lave fjellsko, for snøen er knallhard.
Litt utpå myra så forsvinner stien på en måte. Men du peiler ut den retningen du sjøl vil. Mor tenkte først å gå opp mot Vardefjellet og så følge kanten til Rømerhornet. Denne veien gikk mor første gangen med gut i bæremeis ilag med Mormor og Søstern.
På høgresiden får du da Aurdalsnibba 1126moh, med litt meir snø på enn Rømerhornet.
Når ser til venstre får du utsikt ut ifra munningen av Sykkylvsfjorden mot Ålesund, Sula og Godøya. Lille kollen nede til venstre i bildet er Fagrefjellet 466moh, og fjellet bakom med snø på er Skopphornet 1226moh.
Litt, nei faktisk veldig iskald vind som kom fra kanten, så velger å gå nedenom kanten. Mor kjenner at ho dras mot kanten for utsikta sin del, men skjønner at å gå i den kalde vinden blir litt vel kaldt også. Så held nedenfor kanten, og du ser no toppen av Rømerhornet der framme.
Når du går oppe i svokka og ser ned, så ser utrulig til fjelltopper. Alle plassene mor skulle ha vært, topper som skulle vært gått en gang. Kunne nok ha brukt årevis og likevel ikkje fått rukket alle toppene her.
Kan ikkje kalle denne februar måneden her for skikkelig vinter sånn egentlig. Kaldt, ja, men mangler snøen som hører til. Bekkene og elvene er frosset, og bakken er hard. Plusset er at det er lett å gå til forts når det er sånn på myrete plasser.
Toppen nærmer seg, og sikter litt meir til høgre. Stien opp, den vanlige stien altså, da kjem du opp ryggen til venstre, mor skal opp bak til høgre.
Får berre nyte det kvite som er her, er vel det nærmeste som blir ei stund framover.
Brodder ja, skulle hatt dei med, men det er ikkje noe problem å gå her uten heller. Følger du den korte stien, så treng du ikkje tenke på det, er kun få flekker.
Er utrulig flott! Må stoppe opp her og der, berre for å nyte også. Og ikkje minst kjenne etter at kondisen er temmelig redusert etter 2-3 måneder med lite aktivitet. Først en lite operasjon, så jula med elendig og forblåst vær, så lungebetennelse. Herved er jakten på kondisen 2017 i gang!
Er utrulig godt å være på skikkelig tur også, om ja det er veldig koselig og godt med turene med gut, men inni mellom så er det godt å få tatt seg litt ut også. Han er trygt i barnehagen no.
Toppen! :-D Ser mot fjellene retning Stordalen og området der. Gå dit etterpå, først fram på sjølve toppen og varden for litt mat.
Hadde med litt ved, og setter seg i le litt lengre nede. Havregrynsgrøt og vafle er slett ikkje verst på toppen av Rømerhornet ilag med et lite bål.
Samme korleis dagen har vært, samme kor masse hodet surrer, her ute i fjellheimen finner man ro, der letter skuldrene litt, her er friheten, pusterommet. Mor sitter der, har det veldig godt der og da, er lykkelig og smiler og har det ho trenger akkurat der <3
Skål fjellheimen! Varm kakao er ikkje det verste du kan drikke nei. Ok da, mange er kaffe elskere, men mor drikker ikkje kaffe, så det blir kakao. Og som sjølerklært sjokoman så er kakao virkelig godt i kulden.
Det var varmt på vei opp i dunjakka, men akkurat no er mor veldig glad ho har den på. Brrr... kald vind, men friskt og litt deilig også.
Ser du mor? Liten langt der borte. Liten og ubetydelig i den store fjellheimen og verden, men likevel stor opplevelse. Heilt greitt å være liten og ubetydelig her, føles både trygt og godt.
Er berre å nyte storheten over naturen og landskapet, sjå langt avgårde, trekke pusten inn.
Mor prøver å komme utpå kanten for å sjå ned. Lisje hytta skal være der nede en plass, og du må nesten vite at den er der for å sjå den her oppe ifra. Kor er den no da?
Mor måtte følge veien opp med øynene, så finne myra og treet der lisje hytta står. Men ser den! :-D
Etter det var det å små sprette tilbake over toppen for å plukke med sekken og ta fatt på veien ned att. Å gå her oppe med denne utsikta er absolutt ikkje verst altså!
Den korte veien ned er via ryggen. Veldig god sti faktisk, og er meget godt brukt også. Er snart folk opp her daglig i snitt.
Kan godt forstå at folk går her en del, og ser tilbake. For utsikten er ikkje å klage på, ikkje stien heller, og turen i seg sjøl er fin. Bortsett fra delen med grusvei, mor er ikkje så glad i akkurat den delen der, men praktisk og går raskt unna på grusvei.
Litt snøflekker er det jo, kan ikkje vente anna i februar, men den er hard, og enkelte plasser litt glatt etter all trakkinga til folk.
Mor har ikkje fulgt denne stien her heller før, og er litt overraska over et parti med litt koselig skog. Ikkje verst, trur må prøve denne veien her opp en gang når det er løv på trea også.
Over et åpent område så ser mor bort til Tua. Husker turen dit ilag med Mormor og 5 unger tidlig i høst. Faktisk en fin tur det også. Får ok utsikt, og kortere å gå enn Rømerhornet, og er meir enkel å få med seg barn på.
Stien ned var faktisk merket når kom til skogen, men akkurat her når du kjem til myra på denne årstiden er det vel litt verre. Men du sikter litt til høgre for toppen, og finner så neste merke i treet.
Hmmm.... joda, faktisk fin sti en det mor før har trakket opp til Rømerhornet. Lurer på kor den ender nede?
Litt granskog er nesten obligatorisk når du skal ta denne turen, og det var granskog her også.
Stien er merket ved grusveien kor du skal ta av, til og med en liten varde ved grøfta der du skal "hoppe" over.
Dette skiltet har mor sett før! Og det er ikkje mange meter ifra der stien tar av på grusveien ifra skiltet her. Mor og MissMon tok av rett etter skiltet her en gang, faktisk rett før stien mor kom ned no! Å hallo! Ja ja, da lærte mor noe nytt idag, det er utrulig mange veier opp til Rømerhornet, og mange har sine veier.....
Så er det plankekjøring ned att grusveien, strake veien ned.
Det er denne veien her med dette skiltet du tar av opp til venstre når du går retning Aurdalsetra.
Mor er ikkje sikker på kor mange ganger ho har vært på Rømerhornet, men aldri noen av gangene tatt samme veien opp, vært forskjellig kvar gang. Og snart like mange veier ned att også. Men denne veien mor tok ned denne gangen, er nok den korteste hittil, og det er nok denne veien mor tar neste gang opp. Om ikkje skal på surretur så ;-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar