Mor har vært på Lauparen 1443moh en gang før, det er noen år siden no, og da med gut i bærmeis på ryggen. En virkelig fantastisk flott tur! Poenget er at siden da, så har mor sagt at en dag så skal ho opp att, uten bæremeisa, og da slappe meir av og nyte turen enda meir, for Lauparen er virkelig skapt for å nytes. Siden MrJ aldri har vært der, så var det en veldig fin høsttur å ta på en flott lørdags morgen. Og ja, dei var alt for seine med å dra, tåka kom, og dei rakk så vidt å få siste solstrålen på toppen. Men skal love deg at det å stå oppå toppen av Lauparen og sjå tåkehavet ut mot Molde og havet, det er et nydelig skue i seg sjøl. Pluss da dei flotte fargane til solnedgangen var verdt kvart et steg på den lange og bratte turen. Siste delen av turen ned gikk i mørke og hodelykt, men med stjerneklar himmel og månelys <3
Når du kjem til Vaksvika, ta av opp Bygdevegen. Er et stykke å kjøre, og så ender du på en grusvei. Du kjem til et veiskille der du tar av til Grytalisætra, bom på 30kr. Første pil til høgre viser kor Grytalisætra ligger, pil nummer to viser Grytavatnet du skal til, pil til venstre viser kor Lauparen ligger, du ser ikkje toppen no, men den ligger bak den toppen der.
Veien slutter ved setra, og du finner parkeringsplass som er laga til nesten ved siste hytta.
Hunden var grensa tl overivrig og har pepet i bilen av at den er turlysten. Full fart ut av bilen og ta en sjekkrunde.
Der er et treskilt som står Lauparen på, slik at du ikkje skal være i tvil. Stien starter rett ved, og den er over myr. Litt våt sti, og dei har etter beste evne forsøkt å bygge fleire gangbruer for å skåne både landskap og turgåere. Men , slik som no så er det ganske vått å gå i starten.
Det tar omtrent 1 time å gå ifra setra og opp til Grytavatnet, ikkje bratt, men slakt og fint å gå. mange barnefamilier bruker å gå denne turen her. Grytavatnet ligger, skal vi no sjå, midt i bildet, og så litt til venstre, der ligger det. Som du ser, slakk stigning.
Det som bekymrer mor og MrJ er tåka som ligger her. Har sett at fjellene ut mot havet er dekt i tjukk tåke, men hadde no håpt at den ikkje kom hit. Begge to kikker misstenksom på tåka, og håper den held seg der i lavlandet.
Mor ser seg tilbake etter hoppet og skvettet litt i bekken der. Som sagt, litt våt sti, men ikkje verre enn at gode sko held deg tørr :-)
MrJ som ikkje har vært her før veit no ikkje kva som venter han, men mor husker, faktisk. Ser kor vatnet ligger, og gleder seg til å sjå det att, for husker at det var fint der. Ser at det ikkje er før siste biten at du får litt stigning, men ikkje noe du peser for å gå. Meir bekymra for tåka som kom på toppene her....
Du skal over ei elv også, er lagt ut steiner, så er berre å hoppe og sprette over. Hunden ser på mor, går ho ifra han, eller venter ho mens han drikker tru?
Et stiskille, altså berre om du skal til Blåfjellet eller Kvitnykja, men dit skal dei ikkje denne dagen.
Joda, tåke er meget pent og mystisk, flott å sjå på når du får den som dette her, men kan den være så snill å holde seg litt lengre nede? Trenger ikkje stige meir no. Den omkranser snart fjellet som er en del av fjellrekka til Lauparen. Toppen midt i bildet dekker for Lauparen, men fremdeles så er der tåkefritt, så krysser fingrene. Forresten, visst du ser skaret melom dei to fjella, du skal mellom der.
Sjekker statusen på tåka der nede også. Den kvite bomullsdotten er faktisk meget pen å sjå til, er den vel ikkje? Så sjøl om landskapet kanskje er tåkelagt, så er der et håp om å få fjelltoppene tåkefrie.
Ta litt tid å gå til vatnet, og ifølge turbeskrivelser så er det 3 timer til Lauparen, så gjenstår det å sjå kor lang tid dei to bruker.
Det er også tørrere å gå når du kjem deg litt opp ;-)
I sikte no har du Trongbotnen som den heiter, den skla du gå opp, og du kjem opp laveste punktet i skaret. No ser du så vidt til toppen av Lauparen, pila til venstre. Der ligger en liten skydott og tar utsikta, men håper den tar seg en tur vekk når dei kjem opp.
Det var en meget lykkelig hund som hadde seg en drikkepause, og fekk rullet og sklidd litt på snøen. Den elsker snø! Og når du såg kor lett den småsprang etterpå og en lykkelig hale, da er det liten tvil, snø er topp! Mor er ikkje like enig, men det er en annen sak.
Bak haugen her no skal Grytavatnet ligge. Ikkje sol i fjellene her, men det er fjell på 1300 m høgde som ruver landskapet her.
Ser du den foræderiske tåkedotten som ligger så fint akkurat berre på toppen av Lauparen? Har du sett noe så frekt? Uanstendig sky kalles det der, syns den kan være ilag med dei andre heller.
Prøver så godt dei kan begge to å ikkje kikke mot toppen, men heller sjå på det som dukker opp mens dei går. Der er fleire småvatn rundt Grytavatnet, og det er utrulig fint å sjå kor speilblankt det er. Himmelen har fått så sånt fint skymønster også.
Mangler berre et bål og kakao, og berre sitte og nyte, sånn egentlig så mangler man et telt også.
Står allerede et skilt ved vatnet, der kan du gå ned til vatnet eller rundt, eller videre opp mot Lauparen. Mor ville til pauseplassen litt lengre opp, der dei satt sist, en stor stein med levegg og en ok stor rasteplass.
Visst du zoomer inn på bildet, så ser du faktisk stien som går opp mot Trongdalen. Lett sti å følge oppover.
Om dette her ikkje er vakkert, da veit ikkje mor kva som må til, for dette her er til å nytes! Så speilblankt og klart, og det uten sol også. Sjølve Grytavatnet ligg på 654 moh, og du ser der er et søkk der elva til venstre kjem ifra, det er Trollbotnen og der ligger et lite vatn til på 894 moh. Elva som kjem ned til høgre der, den kjem ifra et annet vatn, Isbotnen 937 moh. Alt man ikkje ser når man står her nede.... mor har alltid trudd at begge elvene kom ifra samme plass, men det gjer dei ikkje.
MrJ og mor begir seg litt videre. Skal ikkje ha noe stor matpause, skal berre ha litt sjokolde som påfyll, og berre kikke litt på vatnet. Er no litt vel fint til å berre gå forbi, er du ikkje enig i det?
Du må gå litt for å komme til steinen her, stien deler seg ned til vatnet, og du ser plassen ifra stien når du går. Det er dette mor husker ifra sist, den store steinen med oppmurt levegg, og det var her gut drev å stabbet. Er noen år siden ja, det er sikkert og visst. Ufattelig kor fort tiden går.
Inn med litt sjokolade, litt drikke, nyte litt, og så få på seg sekken igjen. Du puster litt ut når du tar pause og berre får nyte det, lar musklene i føttene få kvile litt, dei er no snart vant med berre småturer.
Der borte så står det et telt, lite grønt et. Både mor og MrJ kikker etter folk, men ser ingen. Mor hadde nesten forventa å sjå en fisker, men gjer ikkje det heller.
Kunne nok ha vært ved vatnet lenge, men siden dei var så seine med å komme seg avgårde, så måtte dei bryte av stunden fort. Gikk ganske lett å gå stien videre, plankekjøring som man kaller det, og det går lett oppover. Møtte på en kar som hadde vært på toppen, og han sa det var lett å gå forbi den lille snøen som var der. Dei såg en sau, så han satte ny kurs og for bortetter siden rundt vatnet for å prøve å finne ut kven som eigde den. Stien delte seg litt, så mor tok stien som gikk oppå haugen, MrJ og hunden tok den som gikk meir i botnen. Møtes til slutt.
Måtte snu seg av og til for å sjå det mjuke kveldslyset som er der, og få med utsikta den veien også. For rekner med at denne utsikta her er ganske så mørk når dei er på vei ned att. Ser no faktisk tilbake til heimkommuna Sykkylven herifra, ser fjellet Sandvikshornet.
Ser du rett over hodet på MrJ? Akkurat der kjem du opp. E vel det laveste punktet, og du skal berre sikte deg inn til venstre for varden der.
No ser du bedre varden der oppe, og du skal opp berga der. Er litt sånn bob-bob med varder, er lettere å sjå vardene på vei ned enn opp. Stien skulle gjerne ha vært rødmerket, det hadde hjelpt på.
Dei rotet litt med stien, var ikkje så lett å sjå vardene, så dei gikk litt her og der opp. Litt glatt på berga her også, så passe på or man gikk.
Og om du snur deg og ser deg tilbake av og til. så får du dette som belønning, utsikt tilbake og med dette varme kveldslyset så var det flott også. Ser Grytavatnet rett bak MrJ.
Er ikkje til å unngå at du kikker opp mot toppen av og til, følge med sola og tåken som kjem og går oppå der. Spørsmålet er jo om man er så heldige å få utsikta eller ikkje, for den utsikta er flott!
Litt snø var det, men det er ikkje store flekkene, og ville du absolutt unngå det, kunne du gått rundt.
For å være sikker så er det satt opp skilt med retning Lauparen, så du ikkje tar til høgre og ender opp på Svartvassegga. Men først var det noe mor hadde gledet seg til, og det var å få utsikta ned i dalen på andre siden av skaret. Da må du gå av stien og opp mot varden, og du? Det er verdt den 2 minutters avstikkeren.
........så skal du høgdemetrene rett opp her attpåtil. Som han sa, det var en lang og tung tur. Den røde streken er sånn omtrent stien opp, men en god del meir sikk sakk.
Mens MrJ frustert roter i sekken sin, humrer mor og ser på sola som går ned. Det er eldig fint å gå tidlig på dagen med meir lys, men det er absolutt ingen ting galt med dette her heller.
Mor lurer på kor man går når du går motsatt vei ifra Lauparen, altså mot Svartvassegga, og kva av dei toppane her som blir Grytavasstinden? Masse å lure på når du går i fjell du ikkje kjenner til.
Mor hører på en MrJ som er frustrert enda, han klager over noe han la på toppen, men no ikkje ligger der, og han roter rundt i botn av sekken. Det er jo en uskreven regel, at skal du ha noe smått som lå på toppen, det finner du garantert på bunn når du skal ha det. Og så viser det seg at han hadde slått p hodelykta si da han romsterte i sekken nede ved vatnet, og sått på full styrke og tømt seg for en del batteri. Du bruker omtrent 1 time til vatnet, og omtrent 1 time opp i skaret der dei står no. Så er det kalkulert med 1 time herifra og opp på toppen, i alle fall det som står som beskrivelse for turen her, og det ser ut til å stemme sånn noenlunde også på dei 7 km turen er en vei.
Mor nyter siste blikk på kanten av dalen før dei begir seg videre. Trykt i seg en halv energibar, det skulle holde opp til toppen. Fjellet til venstre trur mor er Rollsbottskorka 1333 moh, og det til høgre Ørastolen 1393 moh. Ikkje vondt ment, men srtige navn på fjell her inne :-) Oppå toppen av Lauparen finn mor navn som Brudefølgjet og Breidskallen.
MrJ og hunden begynner å gå, mor slenger på seg sekken og kjem raskt etter. Sola har begynt å krype opp mot toppen, og det ser faretruende ut at dei ikkje skal rekke sola engang. Du skal no opp 436 høgdemeter, berre så du er klar over det.
Du får selvfølgelig flott utsikt utover dalen når du er oppe i fjellsiden også, men det er noe med det å gå i en dal, komme opp i et skar, og så åpenbarer det seg en flott utsikt. Ser en fjelltopp bakerst der, er det Stordalen sitt Auskjer tru? Den dei går opp på randone ifra skitrekket? Hadde nok vært en fin skitur en vinter. Ser at det er litt is enda på Svatvatnet 663 moh nedi botene, er tross alt kaldt ute.
Dei går fort oppover, for de var det å komme seg opp i sola, om dei klarte det da. Kjenner at det har blitt alt for lite fjellturer, alt for lite trim siste året. Steinene er ikkje faste heller, så du kan ikkje berre gå på med alt heller.
Her var det umulig å unngå snøen, men den er fast og fin og ingen problem å gå på. Sola har krøpet enda fleire meter oppover, og det ser ikkje så bra ut med å rekke siste solstrålene på toppen.
Sola går fort ned no, nesten som om den veit at dei prøver å ta den att, og den ligger borte ved fjellene og småler og leiker med dei. Sol, du er vakker og flott, men no syns mor at du kan ta det litt med ro med den leggetiden din.
Der nede til venstre har du skaret dei kom opp fra, og no ser du rett ned i boten av Trangbotnen dei gikk tidligere. rytavatnet har du heilt til høgre.
Med pust og pes, lår som klager, så kom dei seg opp i sola, men berre så vidt det holdt også. Liten jubel, før resten av pusten vart brukt til å berre puste.
Det er bratt oppi her, g dei var ikkje så sikre på kor dei skulle gå. Her er det slags stier både her og der, og ingen varder eller merking. Da mor var her sist, så var her snø å gå på og trakket spor, no er det ikkje sånn. Trekke pusten og nyte sollyset.
Men sjå alle fjelltoppene du får da! Fjell på fjell som hilser på deg, og du lurer virkelig på kor ligger det fjellet i forhold til kva dal osv.
MrJ må stoppe opp han gså for å trekke pusten. Mor kikker på han, og sier: "Kva med å sette ned farta litt, så slepp du å stoppe opp sånn for å trekke pusten?" Mor er fullstendig klar over at MrJ tar for hardt i av og til, han veit det sjøl, men kjem berre ikkje på det :-P
Det fine med pausene er jo at du får sett deg om, sett på tagger og topper på vei opp.
Oi da, vart bildet slik? Det var no ikkje meningen. En ting er å sjå sjøl, noe annet er når du tar bilde av det. For du skjønner, visst du ser oppå kanten der, så er der en stein eller formasjon som er litt spesiell. Går du turen her, kikk opp, så skjønner du kva mor mener.
Opp her, rundt der? Mor husker en plass med rekkverk, men når du står her og kikker, så ser mor ikkje kor det er. Bildet lyger, ser flatt ut, men er alt annet enn flatt. Ser ikkje toppen heller.
Og underlaget, det skal du ikkje stole på opp her. Løs grus, løse steiner, og det du tar i for å holde deg i, er heller ikkje fast. Så gå pent så du ikkje sklir, eller sparker stein på følget ditt. Hunden gikk ei stund fremst, men med sine 4 føtter og spant, så kom det både en og to steiner og grus, så han vart sett bakerst til slutt.
Om du ikkje ser stien på vei opp, det er inge fare, du kjem deg trygt opp uansett, mange veier som fører deg opp. Dessuten så er det ikkje så lett å sjå stien på vei opp, lettere ned.
Dei snik seg opp langs kanten av snøen......
............kjem seg opp på et vis en plass, og no ser mor dei formasjonene ho snakket om tidligere. Ser du dei taggene midt i bildet? Det er dei.
Site innspurt mot toppeni solnedgangen, og dei får et utrulig flott lys med seg.
Overraskende nok så er MrJ rett på boka når han kom opp på toppen, og kan det kvalifiseres som siste solstrålene på toppen? Det var sånn akkurat også.
Mor var rett til utsikta, og maste på MrJ om å drite i den boka og heller sjå mens lyset var der.
Her får du Kvitnykjen til høgre, fjellet til ventre har ikkje navn, men er den du såg opp mot på vei opp og dekte for toppen av Lauparen. Den er ca 1253 m høg, og er enden av det man kaller Sunnmørslauparlægda. Du skal kunne gå ifra toppen av Lauparen og langs kanten dit bort. Mor ser ikkje heilt for seg kor man da skal gå, og ikkje har ho tenkt å prøve seg på det heller. Men midt mellom fjella ser du et lite vatn, Sørvatnet 684moh.. Fjorden du ser til venstre er Storfjorden og ser att fjella heime. Ser faktisk ut mot havet denne veien her, er i Molde at tåkeheimen har tatt utsikta. Om ikkje dette her er virkelig nydelig, så kan du berre holde deg heime altså.
Farvel sol, og god natt til deg. Du kan veldig gjerne komme opp att i morgen og stråle litt da osgå.
Mor berre nyter dette her ho, og er så glad for at dei faktsik dro hit denne dagen her. Kunne gått en tur i fjella heime og fått meir lys, men det var verdt både den lange bilturen og fergeturen for å komme hit opp. Det er stunder som dette man virkelig skjønner kvifor man liker å vandre i fjella.
Skulle egentlig sitte på toppen og spise litt mat, og en kopp varm drikke, men det får bli med et litt lengre stopp for å få med det meste av utsikta, for så å snu nedover før det blir for mørkt. Men sitte her, ha føttene dinglende utenfor kanten på 1434 m høgde, det er litt kriblende i magen.
For sist mor var her, så var det snø. No er det bart og kan gå over det meste av toppen uten å være redd for at du skal skli eller snøen skal gi etter. Langs kanten her så får du et herlig syn utover, og nedover botnene her. Utrulig kjekt å kunne gå litt rundt oppå her og få kikket litt meir enn sist. Akkurat no så føler mor seg temmelig liten i fjellheimen, men akkurat her så er det faktisk veldig greitt å være liten.
For å være liten i dette landskapet her er det som skaper magien også. Du er liten i forhold til fjellet, og det er den følelsen som gir deg en god følelse, mestringsfølelse, og den gode frihetsfølelsen.
2 gode venner i solnedgangen, hunden og mannen. Der mannen går, der går hunden også, han følger MrJ snart kor det måtte være.
Mor snur seg rundt og rundt, suger til seg alt ho kan før dei må gå. Så masse fjell, så mange turer, så mange fine farger, og så lite tid.
Og så langt ned.... fra her mor står og ned til vatnet nærmest, er vel 782 m rett ned. Frister lite å falle utenfor her, om hatt paraglider kanskje? Men hadde sikkert ikkje turt da heller.
Mor står ved varden og ser ned til Grytavatnet. Dei bør komme seg avsted i en fart, slik at dei er nede i Trongbotnen før det er heilt svart ute.
MrJ har dessverre ikkje det beste synet med kun et øye, og ser veldig dårlig i dusmørkret. Derfor så er det best å komme seg ned. Ura er ganske løs å gå i, og da veldig greitt å kunne sjå kor man setter føttene.
Flott, ikkje sant? Mor måtte berre stoppe opp for å vise deg dette. Trur nok det er det siste man ser av noe som kan kalles sollys denne dagen.
Det er litt lettere å sjå når man går nedover, men det er no at du ser kor bratt det egentlig er her. Vil helst ikkje begynne å skil her.
No allerede så sier MrJ at han begynner å få problemer med å sjå, mor er egentlig litt overrasket, for det er ganske lyst enda. Da er det berre å komme seg så langt man kan for han sin del, og for at mor skal føle seg litt meir trygg på at han ikkje gejr noe dumt. Her oppe i siden er det så laust at ho vil ha han så langt ned som mulig. Matpause får dei ta etter komt ned skaret og komt ned i dalen.
No ser mor sklisporene i snøen. Han dei møtte sa han tok snarvei over snøen, men måtte betale med sko fulle i snø, og brukte lengre tid på å tømme dei for snø enn det han tente på snarveien :-)
MrJ er utrulig glad i å gå på snø om han kan, men til og med han tok trakket.
Så utrulig fort det mørknet! Er som å skru av en bryter med rask dimmer, og vips så er lyset borte.
Nede ifra skaret og går på berga ned. Mor ser plutselig at MrJ sklir avgårde og endereiser ned berget :-O Ho kjipper seg sånn at ho faktisk roper ut i skrekk, og ser han deiser ned på berget, men klarer å stoppe før han forsvinner enda lengre ned. Berget er virkelig glatt der det er mørkt, men han ser det ikkje. Fekk seg en bra smell i hofta og skuldra, og det såg rett og slett ikkje godt ut :-( Mor tenker at ho ropte så høgt at stakkaren i teltet nede ved Grytavatnet hørte ho. Han møtte dei forresten rett etter skaret, han hadde vært på toppen og skulle lage seg middag og en cognac i teltet. Men tilbake til MrJ, mor omtrent forlangte at han tok det enda meir med ro, og at dei gikk en annen plass enn berga.
Litt støl mann som no går bak mor, for lettere for han å sjå kor gå når han følger etter mors føtter. Dessuten som sagt tidligere, var en masse lettere å sjå vardene på vei ned enn opp. En varde der framme i sikte!
Dei satte seg på kanten av haugen med utsikt til vatnet. Varm havregrynsgrøt ala Toro er heilt innafor no.
Og når ser tilbake, så er himmelen heilt klar og med stjerner på. Det er en flott kveld å være på tur :-) Begge to vart sittende å kikke på himmelen og landskapet, prater om kor flott det er å være ute no, kor klar himmel og stjernene, og faktisk er så heldige å få nyte dette her.
Og med hodelyktene på, så er det plankekjøring siste biten tilbake til bilen. Mor slapper meir av no som det ikkje er løse steiner og berg, berre grei sti resten.
I måneskinn så sterkt at mor ser når ho skrur av hodelykta, da er det flott ute altså! Tåka gikk dei akkurat gjennom, og den hadde laget dugg på alle einebuskene og det skinte som sølv i buskene når du lyste på dei. Det er en magisk slutt på en magisk tur, og begge to er veldig fornøgde med turen. Dei føler at dei fekk det fineste av dagen, sjøl om dei ikkje fekk all utsikt, men fekk den magiske tåka. Ikkje fekk dei alt av sol heller, men solnedgangen og fargene var en flott erstatning. Dei brukte faktisk 3 timer på turen opp, innkludert pausene ved vatnet og skaret, og det er ikkje akkurat noe å legge skjul på at dette er en tur mor faktisk kan finne på å gå opp att ved en annen annledning ;-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar